Selvfølgeligheter i perspektivmeldingen – egentlig ikke så ille?

kommunikasjon språk Mar 22, 2021
Forsiden på perspektivmeldingen 2021

Perspektivmeldingen 2021 er stas for både regjering og opposisjon. Ikke minst for journalister og kommentarspaltene. Jeg har også lest perspektivmeldingen. I det minste noe av den. Eller egentlig bare noen få linjer. Av det lille jeg har lest, har jeg slumpet til å lese noe som er så opplagt at selv jeg forstår det. La oss kalle det selvfølgeligheter.

 

Selvfølgeligheter minner meg om sportskommentarer. For eksempel under en fotballkamp. Det er vel ikke helt uvanlig at man kan høre sportskommentatorene si noe som dette:

«Hvis vi skal redde dette gruppespillet, så må vi bli bedre på avslutningene våre.»

Det er naturligvis bare en annen måte å si: «Hvis vi skal vinne denne kampen, så må vi score mål.»

Selvsagt. Det gir mening.

 

Noen åpenbare selvfølgeligheter i Perspektivmeldingen

La oss se på noen selvfølgeligheter i Perspektivmeldingen 2021. Det er nesten fornøyelig.

 

  1. «I årene fremover står Norge overfor både nye og kjente utfordringer.»

På hvilket tidspunkt i historien har vi ikke stått ovenfor både nye og kjente utfordringer? Er det i det hele tatt mulig å eksistere – som nasjon eller som menneske – uten å stå ovenfor nye og kjente utfordringer fremover i tid?

 

  1. «Å ta vare på og sikre velferdssamfunnets bærekraft – sosialt, klimamessig og økonomisk – er derfor vesentlig for at Norge fortsatt skal være et godt land å bo i.»

Så lenge vi er enige om at velferd er det som gjør Norge til et godt land å bo i (og hvem er vel ikke enig i det?), så kan det virke tett på opplagt at vi skal ta vare på velferdens bærekraft for å ha det godt fremover. Hvis velferden ikke er bærekraftig, så vil den jo på et tidspunkt forsvinne. Og da blir ikke Norge et godt land å bo i.

Beklager. Jeg føler at jeg gjentar meg selv.

 

  1. «Det vil være viktig å satse på utdanning, integrering, inkludering, innovasjon og effektivisering.»

På hvilket tidspunkt er det uviktig å satse på utdanning, integrering, inkludering, innovasjon og effektivisering?

Og hvorfor er dette så passivt formulert – hvem er det som skal satse på utdanning, integrering, inkludering, innovasjon og effektivisering? Jeg håper at det er regjeringen som for eksempel skal stå for satsningen på utdanning og ikke den enkelte læreren.

 

  1. «Utvikling og innovasjon har bidratt til fremgang og til at Norge er et moderne velferdssamfunn.»

«Utvikling» i denne konteksten er tett på et synonym til «fremgang». Du kan neppe ha det ene uten det andre. Innovasjon er ikke veldig langt unna. Kan man gå fra å være et fattig land til å bli et rikt land – slik Norge jo har gjort – uten at «utvikling» har bidratt til prosessen? (Men rett skal være rett; en utvikling kan også være negativ.)

 

  1. «Vårt solide utgangspunkt er resultatet av mange gode valg. Skattereformer, EØS-avtalen, handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter, bred tilgang til utdanning, pensjonsreformen og langsiktige investeringer er viktige eksempler fra nyere tid […]»

Ja, så klart. Eller? Vent litt. Det er enkelt å være enig i at «bred tilgang til utdannelse» og «langsiktige investeringer» er gode valg. Men pensjonsreformen?

Jeg er født på 1980-tallet. Etter å ha sett Fredrik Solvang (i Debatten) klargjøre hva pensjonsreformen har ført til at jeg får i minstepensjon (var det i underkant av 150 000 kroner?), er jeg usikker på hvor solid dette utgangspunktet er for mitt fremtidige jeg.

Nok om det. Et siste eksempel:

 

  1. «Verden står overfor en rekke utfordringer som krever at land finner sammen om gode felles løsninger.»

Det har vel verden alltid gjort. Og antakelig vil det alltid være sånn.

 

Å stryke er nesten alltid løsningen

Sitatene ovenfor kan enkelt strykes fra perspektivmeldingen. De fleste setningene kan man stryke uten merarbeid. Et par setninger krever at vi også stryker den påfølgende setningen slik at resten av teksten skal gi mening. Jeg er tilhenger av å stryke. Ofte er det løsningen når innholdet skurrer. Å stryke sparer både skribent og leser for tid. Som regel går ingen av oss glipp av noe viktig.

 

Blir vi vennlige av noe selvsagt?

Selvfølgeligheter bidrar likevel med mer enn fyllord. Først og fremst kan det bidra med sympati og fellesskapsfølelse. Når vi leser eller hører selvfølgeligheter, kan vi nikke oss enige. En slik nikken kan også gjøre oss vennlig innstilt til budskapet. Vi kan bli så vennlig innstilt at vi godtar mer eller mindre kontroversielle påstander bakt inn blant selvfølgelighetene, som for eksempel når perspektivmeldingen ramser opp «pensjonsreform» som noe like positivt som «utdannelse».

 

Mindre tålmodighet med tekst enn i dialog

Selvfølgeligheter i tekst har på sett og vis den samme funksjonen som selvfølgeligheter i dagligtalen – når vi for eksempel snakker om været. Slikt kan være kommunikasjon for kommunikasjonens skyld. Også kalt fatisk kommunikasjon. Vi skal bare opprettholde en sosial kontakt. Et annet eksempel er når vi gurgler til en baby som smiler og gurgler tilbake. Igjen og igjen.

Men vi har langt mindre tålmodighet når det dreier seg om selvfølgeligheter i tekst sammenlignet med en dialog med naboen eller gurgling med eget barn. Tekst er avsenders monolog. Vi får jo ikke avbryte og bidra med våre egne selvfølgeligheter.

Hvis vi leser for mange selvfølgeligheter, kan det føre til at vi hopper i teksten på jakt etter poenget og den viktige informasjonen. Kanskje hopper vi over feil passasje. Da er det en fare for at vi aldri kommer forbi selvfølgelighetene.

 

Vi trenger noen selvfølgeligheter

For få selvfølgeligheter kan også ha den samme virkningen – leseren hopper i teksten – til tross for motsatt innhold. Uten selvfølgeligheter og påstander vi alle kan enes om, står teksten i fare for å miste flyt. Den kan bli stikkordspreget og lite leservennlig.

 

Helt uhørt og høyest originalt

Et siste poeng om selvfølgeligheter i tekster som Perspektivmeldingen 2021 handler om at avsender, i dette tilfellet finansminister Jan Tore Sanner og regjeringen Solberg ved Finansdepartementet, helst skal unngå fullstendig oppsiktsvekkende påstander, ukjente samfunnsøkonomiske teorier eller hypoteser ingen har hørt om eller tenkt på tidligere. Det har med sjangerbevissthet å gjøre. Selvfølgeligheter er mer passende enn sin motsetning. Men ikke like underholdende.

 

Klart språk er ingen selvfølge

Å være klar er kanskje blitt en dyd i byråkratiet. Men det å være klar er ikke det samme som å være selvfølgelig og selvsagt. Klart språk handler om å forklare kompliserte saker på en enkel måte. Selvfølgelige tilleggssetninger og opplysninger kan gi en tekst et skinn av klarhet og enkelhet, men det er i alle tilfeller overflødig og bidrar ikke i seg selv til å gjøre det kompliserte klart.

 

Litt selvbevissthet skader ingen

Nå har jeg skrevet mye. For mye. Og jeg står i fare for falle for min egen tvetydige kritikk av selvfølgelighetene. La meg derfor raskt avslutte. Takk for tålmodigheten.

 

 

Bli med videre

  • varsel om gratis webinarer
  • gode tilbud på kurs
  • aktuelle innlegg og nyheter

(Vi deler aldri adressen din. Null søppelpost. Basta)