Topptur og nedtur

Tekst: Nicolai Houm. Foto: Thomas Winje Øijord

 

I snart 50 dager har de permitterte sesongarbeiderne på Kvitfjell vært isolert i et stengt alpinanlegg. Uten jobb, uten familie og uten å vite hva fremtiden bringer. Men to ting har de hatt gjennom koronaepidemien: et folketomt skieldorado å boltre seg i – og hverandre.

Noen er oppspilte, andre nesten andaktsfulle. I dag er siste topptur med gjengen. Nå tramper de oppover blåløypa Turisten, alle med brettet festet på sekken. De følger nesten utviskete spor etter tråkkemaskinen. Skydekket ligger høyt denne kjølige morgenen i månedsskiftet april-mai, og det er flekker av blå himmel.

 

 Baktroppen er tungpustet. Snowboardinstruktøren Domenique Clapton fra Bude i Storbritannia har kastet jakka og går i bare t-skjorte. Den franske bartenderen Adeline Margraff sparker tuppene på de rosa snowbardstøvlene inn i den våte snøen for å få feste. Angrer på sigaretten hun røyket for litt siden. Hun har stresset hele morgenen med å rydde ut av hytta hun har delt med seks andre hotellansatte. Nå er det meste av det hun eier klemt inn i en Volvo stasjonsvogn.

 

”Jeg er så glad jeg fikk tatt del i dette … eksperimentet,” sier hun. ”Vi har utviklet et samhold jeg aldri har opplevd før, vi er blitt som en stor familie.”

Da skianlegget brått stengte og barjobben forsvant, var Adeline inne på tanken om å prøve å komme seg hjem til Strasbourg. I likhet med de andre sesongarbeiderne oppdaget hun at det ikke var så enkelt å dra. Noen fryktet langvarig karantene eller sviktende helsestell i hjemlandet. Andre var redd for å utgjøre en risiko ved å krysse landegrenser. Og alle oppdaget at det å få lønnet permisjon gjennom NAV ikke er gjort i en håndvending når man er utlending med sesongkontrakt.

Snart oppsto det et skille blant de som ble værende på fjellet:

”Vi som søkte oss hit fordi vi elsker snøen, har hatt noe å drive med,” sier Adeline. ”Det er verre med de som kom bare for å jobbe og har familie og forpliktelser hjemme.”

Adeline forteller om en hotellansatt med dårlige engelsk- og norskkunnskaper og ingen interesse for vintersport.

”Han hadde ikke noen å snakke med. Trøsten hans var å svømme i hotellets svømmebasseng. Da bassenget også stengte, forsvant han inn på rommet sitt og ble der i flere dager. Vi måtte overtale ham til å komme seg ut og gå tur. Det hjalp litt.”

”Noen fikk låne ski og oppdaget at livet er mer enn bare jobb,” sier William Wallentin fra Oslo. Inntil skianlegget stengte, var det han som bygde hoppene i terrengparken.

Etterhvert ble de flere og flere som møttes på formiddagen og tråkket oppover fjellsiden, under stolheisen som bare svingte stille i brisen, for så å rase nedover de tomme bakkene, på nysnø eller slaps, men alltid med et godt preppet underlag.

Adeline snur seg og ser ned i Gudbrandsdalen. På østsiden er jordene brune og blekgule. Selv Kvien, som rager 1350 meter over havet, har begynt å miste snødekket. Men gjengen rakk en topptur dit før smeltingen tok til. Nå gjelder det å rekke opp til toppstasjonen på Kvitfjell og ned igjen, før Adeline må overlevere hytta.

”Jeg har hatt det fantastisk,” sier Adeline.

Sesongarbeiderne får en brydd mine hver gang de snakker om fete nedkjøringer og nyoppdagete linjer. Like under skigleden ligger det uro og bekymring. Hvordan går det med familie og venner der hjemme? Kommer pengene fra NAV snart, eller blir det enda en tur til postkontoret i Fåvang for å sende mer dokumentasjon? Hva skjer med sommerjobben som venter i Telemark, Australia eller Japan? Hva skjer med verden?

Før det ble dørgende stille på Kvitfjell, rykket verdenscupen i alpint inn med landslag fra hele verden og en skare av tilskuere. Hotellene og serveringsstedene fyltes opp, men den årlige begivenheten var preget av en underlig atmosfære helt fra begynnelsen av.

            ”Alle snakket bare om korona,” sier Adeline.

            Konkurransene ble arrangert etter planen, men da tiden var kommet for avslutningsfesten kom ikke studentene som skulle hjelpe til. En av dem hadde testet positivt på covid 19, og alle ble holdt igjen. Arrangøren var bekymret for hvordan de skulle makte å servere alle gjestene uten ekstrapersonal. Men det skulle vise seg å være uproblematisk, for gjestene uteble også.

”Ingen ville feste,” sier Adeline.

Følget har kommet halvveis opp i fjellsiden, og en bartender fra Panama City leder an. I likhet med Adeline begynte han dagen med å støvsuge og vaske ansatte-hytta. Han heter Sverre Diaz Vogt. Det norskklingende for- og etternavnet har han etter moren. Hun bor i USA og skulle besøke ham i mars, men strandet i Frankrike.

”Jeg skjønte ikke alvoret til å begynne med. Jeg hadde jo ikke jobb lenger, men tenkte vi kunne leie en bil og kjøre litt rundt i Norge. Ganske raskt skjønte jeg at det ikke var mulig, mor måtte bli der hun var. Jeg har vært veldig bekymret for henne.”

I tillegg venter Sverre på en venninne som ikke kommer seg ut av Mauritius. I mellomtiden har han gått fullstendig opp i toppturene og blitt gjengens guide og utstyrsekspert. Adeline, som deler husvære med Sverre, forteller at han har sittet natten lang og lett etter utstyr på nettet; skredsøker, søkestang, truger.

”En morgen sto han i underbuksen midt på gulvet og øvde på å trekke isøkser raskt ut av sekken”, sier Adeline og himler med øynene. Sverre forsøker å le bort anfallet av utstyrshysteri.

Og utstyret ble tatt i bruk. Sverre studerte kart og se på YouTube-videoer om frikjøring. Han bestilte en hodelykt med ”uendelig mye lumen”, og utforsket Kvitfjell også på nattestid.

”Med en gang jeg vandret i stedet for å ta heis, så jeg fjellet på en helt ny måte. Jeg oppdaget steder jeg aldri hadde kommet på å kjøre før.”

Sverre begynte å kikke også utenfor selve alpinanlegget, og satte seg fore å finne nye ruter som var slake og trygge nok til at alle kunne være med.

”Vi hadde jo ingen erfaring med toppturer. Det skulle være sosialt, vi er en gjeng med ulike forutsetninger. Trygghet og tilgjengelighet var viktig,” forteller han.

Det er først når du går til fots, du innser hvor bratt selv en rødløype er. Sverre har holdt høyt tempo opp et heng, og det begynner å bli sprekk i følget. Han stopper på toppen av Karirenna for å vente på de andre. William har også ligget i tet. Han er om mulig enda mer ivrig enn Sverre, danser i den posete selebuksen, med brettet fastspent på ryggen og tuppen veivende over hodet. Det beste ved jobben i terrengparken var at han måtte prøve alle hoppene han bygde. Toppturer var nytt for William:

”Den første gangen tenkte jeg: Vi burde kjøre skikkelig sakte ned så vi får mye ut det.”

De andre ler godt av det. Mens de fortsetter mot det øvre heishuset på Kvitfjell Express, diskuterer de det viktige veivalget på nedfarten. Etter en snau times vandring er belønningen noen få minutter med nedkjøring. Så fort er den siste turen over. Og med den, tidenes underligste sesong. Selv de garvede som har vært på Kvitfjell i en årrekke, snakker om helt spesielle bånd mellom dem som ble igjen. Som en storfamilie der ingen kommer og ingen går, høyt til fjells og trygg for pandemien. De har lest om strenge smittevernstiltak og sosial distansering, men selv har de kunnet fortsette å håndhilse og klemme.

 

Vel oppe på 1032 meter, slenger de fra seg brettene på trammen utenfor heishuset, henter pusten, finner fram et vindtett kleslag til fra sekken. Wiktor Cie´sluk fra Gedansk bytter ut cap-en med en lue. Skylaget har rullet ut over den vidåpne himmelen, og Rondane går i et med det grå.

”Jeg trodde virkelig ikke hotellet skulle stenge. Jeg var så naiv til å begynne med,” sier Adeline.

”Vi også,” humrer Marthe og sikter til de ansatte på afterski-baren Koia.

Hun forteller om en spontanbestillingen av tjuefire fat med øl rett før det hele var over.

”Vi trodde alt ville holde åpent, men at det ville bli problemer med forsyningene.”

Heldigvis ble ølet aldri levert.

Noen dager etter verdenscupen var avsluttet, tikket nyhetene inn fra de andre dalførene. Hemsedal stengte. Trysil også.

Den 12. mars kom nye retningslinjer. Alle bordene i spisesalen på hotellet måtte flyttes for å få to meters avstand. Buffeten skulle bort. Kjøkkenet fikk noen få timer på seg til å komponere en treretters meny. Men maten ble aldri servert. Samme dag besluttet kommuneoverlegen at Kvitfjell alpinanlegg skulle stenges.

Blant de sesongansatte sirkulerer det en kornete mobilvideo fra den dagen; et merkelig, lydløst klipp som kunne vært en kunstnerisk videoinstallasjon eller et amatøropptak fra en gryende flyktningkrise. Snutten viser en sørgelig prosesjon med hotellgjester som sleper trillekofferter etter seg i snøen. De beveger seg bort fra hotellet på en lang, utspredt rekke, og stadig nye følger på bakfra.

”Det var skikkelig stille og foruroligende. Som en begravelse,” sier Sverre.

Sverre og Adeline fortsatte å losjere i hytta som hører til hotellet. En god stund før hytteforbudet trådte i kraft, banket politiet på døra og lurte på hvem som bodde der. Sverre og Adeline forklarte situasjonen, og politiet virket fornøyd med det. De ansatte på Koia valgte å bli værende i den lille leiligheten over baren. I hybelanlegget i bunnen av Nedre Olympiabakke satt snowboardinstruktøren Dominique og parkbyggeren William.

Dagene ble lange. Et stort puslespill gikk på omgang. Noen så alle Star Wars-filmene på rad, andre spilte monopol eller gikk på slakk line. Etter hvert gikk det opp for flere og flere: Heisene var stengt, men snøen lå der ennå.

”Vi var ikke ferdig med kjøringen. Og så ble vi hekta igjen,” sier William.

William klarer ikke å vente lenger. Mens de andre somler på toppen, tar han en liten avstikker under stolheisen. Han pumper fart og vipper brettet opp på et grånet gjerde som stikker opp av snøen. Brettet sklir kontrollert på toppen av den smale tverrliggeren, før William tar en ollie ned på baksiden. Så gjentar han trikset og havner ute i slalombakken igjen, der resten av gjengen kommer farende. De drar på nedover Karirenna så slapset spruter. Gledeshylene bærer langt i det stille skianlegget.

Sverre og William dundrer inn i hverandre på toppen av et heng og ruller kast i kast nedover, før de kommer seg på brettene igjen og kjører lattermildt videre. William finnet et hopp han har bygd i skogbrynet, tar en frontside 180 og lander silkemykt. Sverre holder høy fart. Adeline tegner noen siste store S-er i et parti med glatt snø. I morgen skal hun prøve å komme seg til Telemark, der kjæresten har fått sommerjobb. Sverre lurer på om han skal søke jobb i Lofoten eller Sveits. Wilhelm håper han kan få betalt for å bygge hopp også til neste år. I bunnen venter hotelldirektøren på at Adeline skal overlevere nøklene til hytta.