En europeisk odyssé

Europeerne er i samme krise, men har aldri vært mer splittet. To frilansere uten oppdrag reiste fra Nordkapp til Sicilia for å se hva som er i ferd med å skje.

 

Tekst: Per Christian Selmer-Anderssen. Foto: Kyrre Lien



Per Christian Selmer-Anderssen og Kyrre Lien kjørte 8000 kilometer fra Nordkapp til Sicilia. Her er en snøfylt, tom motorvei i Lofoten.

 

Hovedveien inn til den sicilianske byen Cassibile er flankert av ruiner. En gang var det herskapelige bygninger med buede innganger og store vinduer, men under andre verdenskrig ble de skutt i stykker for aldri å bli bygget opp igjen. Ruinene gaper mot oss, overgrodd av brennesle og forsøplet av plastflasker. Gjennom søppelet kan vi se landsbyen av provisoriske telt. Dette er hjemmene til 300 arbeidsinnvandrere. “Snakker dere norsk?” En tynn somalier kommer mot oss, sløret i blikket, men med et bredt smil. Han kom til Norge fra Somalia som mindreårig flyktning. Lærte seg språket, spilte på det lokale fotballaget og jobbet svart på en av hovedstadens restauranter. Da han fikk sitt tredje avslag på oppholdssøknaden, rådet advokaten ham til å prøve på nytt fra Italia. La oss kalle ham F, for han er optimistisk nå. Han har funnet en jente å gifte seg med i Drammen, og venter bare på at grensene skal åpne igjen. “Dette er en jungel,” sier en gambier til oss. “Du må være sterk og klare deg selv, for her ingen brødre. Her er bare jungel.” Men dette er også Europa. Et kontinent som siden 1951 har vært holdt oppe av en tollunion og siden 1995 vært uten grensekontroller gjennom Schengenavtalen. Vi har reist, elsket, pendlet og handlet på tvers av nasjonalstatene. Men så kom våren 2020. Grensevaktene kom tilbake med refleksvester og våpen. Vi mistet jobbene våre, sluttet å trene og besøkte ikke lenger våre slektninger. Isteden ble vi sittende hjemme, som apatiske vitner til at den verdenen vi kjente ble historie. 20.april bestemte jeg, en 37 år gammel teateranmelder uten premiereinvitasjoner, og Kyrre Lien, en 29 år gammel fotograf uten oppdrag, å reise fra verdens nordligste fiskevær til Sicilias sydligste spiss. Vi ville finne ut hva som var igjen av det Europa vi en gang tok for gitt.

I april 2020 var toalettene stengt langs motorveiene i Norge. Det skapte problemer for både yrkessjåfører og gjenværende turister.

Halvannen måned tidligere: “Jeg har hatt korona. Fikk det da jeg lå med en finsk turist,” sier mannen i leiebilfirmaet. Vi er på flyplassen i Alta, 70 grader nord, det nordligste stedet det går direktefly fra Oslo. “Jeg trodde finnene hadde sluttet å komme,” sier jeg. “Jepp,” sier mannen. “Hun var en av de siste som kom før grensene stengte”.  Han gliser, ser nesten stolt ut, mens han betrakter fotografen som skifter for å plassere klærne sine i karantene. Det er halvannen måned siden store deler av Europa stengte ned. I Norge har grensene blitt bevoktet av Heimevernsoldater, mens kulturarrangementer, frisørsalonger, skoler, universiteter og massasjeinstitutter ble lukket på dagen. Samme uke som Norge stengte grensene, begynte flere kommuner å lage sine egne regler.

 

I Nordkapp og Alta ville for eksempel alle tilreisende fra andre landsdeler bli sendt i en fjorten dagers karantene. Ordførerne sa de beskyttet innbyggerne sine, men regjeringen mente de ikke hadde hjemmel til å lage egne smittegrenser. To minutter før flyet vårt landet i Alta, ble den såkalte “søringkarantenen” opphevet av kommunestyret.

  “Jeg har oppgradert bilen deres,” sier bilutleiefyren. “Dere skal jo reise langt.” Det er vanskelig å si hvilket Europa vi møter. Våren 2020 har kontinentet hatt en overdødelighet på 160.000 mennesker, men likevel er det som om vi er rammet hver for oss. I noen land har europeere tatt til gatene for å protestere mot smittevernstiltak. Andre steder er tilliten til myndighetene stor, selv om dødstallene er skyhøye og tiltakene få. Splittelsen går ikke bare over grensene, men også over kaffekoppene. Noen argumenterer for at korona er “verdens største bløff”. Andre mener at denne krisen vil forandre måten vi lever på for alltid. “Herfra er det tre timers kjøring til Skarsvåg,” sier Kyrre, og gjør det klart at det er best at han kjører bilen mens jeg gjør research.  “Skarsvåg er verdens nordligste fiskevær,” leser jeg fra Wikipedia. Siden oktober i fjor har bommen som skiller Skarsvåg fra resten av verden vært stengt flere ganger i uken.

Ungdommen i Mosjøen drikker slush og sprit, mens de burner bilene utenfor den lokale Kiwi-butikken.

Først var det fordi snøfallet var så stort at turistbusser ikke kom inn, mens de 40 innbyggerne ikke kom seg ut.

Deretter kom koronaviruset. Tettstedet som tidligere fikk busslaster av kinesiske, italienske og russiske turister, er nå blitt ett av Europa mest isolerte samfunn. Heidi Ingebrigtsen har drevet fiskeværets hovedattraksjon, Julehuset, siden 1999. Det er en liten, rød kafe som selger håndstrikkede nisser hele året. Nå har julen vært avlyst i fem måneder allerede. “Jeg kan jo steke opp noen vafler, men dere vil kanskje heller ha kremkake?” sier hun. Heidi og ektemannen Kjell setter seg noen meter unna oss inne i det koronastengte julehuset. Det lukter kaffe, garn og kremkaker. Skarsvåg er et samfunn bestående av fiskere og turistarbeidere, og Kjell Ingebrigtsen har gått fra den første yrkesgruppen til den andre. Med egne hender har han bygget tre feriehus med sauna, fileteringsrom, fryser og havutsikt, og de første tre sesongene kom folk fra hele verden. En ung riking fra Thailand ble boende til over jul. Han hadde syklet hele veien fra Bangkok. En kjent grafittikunstner endte med å dekorere Ingebrigtsens lastebil. Fiskeglade litauere, fileterende ukrainere og norske mangemillionærer. Alle var velkomne, inntil de plutselig ble definert som en trussel mot liv og helse. Ingebrigtsen har gått gjennom to hjerteoperasjoner, og er i risikosonen for koronaviruset. Det setter ham i et dilemma: Turister eller virusfare.

“Dere kan få rabatt på turistleilighetene,” sier Ingebrigtsen. Men Kyrre og jeg har andre planer, vi skal bo i telt så mye det lar seg gjøre. Det er en måte å unngå smitte på, mener Kyrre, og samtidig er det en billig reisemåte. Jeg sier til Kyrre at dette kanskje ikke er beste dagen å telte på i Skarsvåg. Det er stiv kuling og to meter snø, men Kyrre er ikke en person som gir seg. Han er ikke typen som tar inn på hotell, sier han. Han trenger heller ikke et vannklosett. En spade er det beste, mener Kyrre. “Men vi må jo dusje,” prøvde jeg meg på vei fra flyplassen i Alta. Kyrre stønnet over rattet, opprørt over at et Europa i krise skulle skildres av en hygienefundamentalist. “Du er på jobb. Du kan ikke tenke på personlig hygiene,” utbrøt han. Jeg vet at så lenge jeg følger Kyrre, så kan allting skje. Kanskje er det derfor jeg har diltet etter ham i åtte år, på stadig mer outrerte prosjekt, som en slags journalistikkens Sancho Panza. “Jeg lar døren stå åpen til Cape Marina,” sier Kjell Ingebrigtsen. “I tilfelle dere ombestemmer dere”. “Takk for tilbudet, men det skjer nok ikke,” sier Kyrre. “Vi skal sove i telt.” Natten bærer med seg en stadig stivere kuling. Det er som om vinden har sitt eget talkshow der utenfor teltduken.

"Her ender verden," sier Heidi Ingebrigtsen mens hun balanserer kremkake over isen i Skarsvåg, verdens nordligste fiskevær.

 Jeg ser for meg at den har en stemme av en nord-koreansk hallodame. Eller kanskje en av disse programlederne fra 60-tallet, med høyt hår og nasal stemme. Jeg hadde holdt ut vinden, om det ikke hadde vært for kulden. Jeg strekker meg ut. Kryper sammen. Ser på klokken og tenker at alt her i livet er et spørsmål om tid. Kaldt vil bli varmt, virus vil fordufte og selv forblåste netter i nord tar en gang slutt. 

Kjell Odin Olsen tenner seg en sigarett. "Jeg og kona parkerer utenfor butikken, også titter jeg litt på damene" sier han og humrer.

To uker senere blir det lempet på flere av smittevernreglene i Norge. Det blir lov å samles mer enn fem mennesker samtidig, og på offentlig sted kan man være opp til 50 i samme rom. Men selv om smittetallene raser nedover, og pressekonferansene blir stadig kortere og mindre formanende, er det som om vi alle venter på den andre bølgen.

Sverige

I midten av mai er det fortsatt dager der det dør over hundre mennesker i Sverige. På veien mot Göteborg leser vi de internasjonale reportasjene om avstandsfrie fester i annerledeslandet. Om statsepidemiologen Anders Tegnell som har fått en så stor kultstatus at noen har tatovert ansiktet hans på overarmen. Det er kanskje ikke så rart at han for tiden er verdens mest kjente svenske. I motsetning til andre europeiske land satset Sverige lenge på flokkimmunitet, men i starten av mai måtte de erkjenne at denne strategien ikke har virket. En test av stockholmere viste at bare syv prosent av innbyggerne hadde antistoffer i blodet. Svenskegrensen taler på en måte sitt eget språk: På den norske siden stopper politi med refleksvest alle biler som kommer over, mens inn til Sverige kan alle kjøre fritt. De har fått selskap av Heimevernssoldater, men vi er likevel et stykke fra unionsoppløsningen i 1905.  Et virus har ingen fiende. Den er usynlig, kjedelig og dødelig. Rasjonell i smittemåte, men tilsynelatende irrasjonell i utbredelse.

Tuva Lundberg og Emma Wereck feirer siste skoledag i 10.klasse i Falkenberg. De merker at de må holde større avstand og ikke får treffe besteforeldrene. Ellers er skolehverdagen som normal.

“Tante Åshilld inviterer til frokost i Helsingborg. De er fire venninner som skal møtes i parken,” sier Kyrre idet jeg våkner av at sola steker teltduken. Vi har overnattet på stranda i Falkenberg, for ikke å utsette oss selv for smittefarlige campingplasser.  “Atsjo…” svarer jeg, og stuper ut av teltet. Jeg går litt rundt meg selv, slik jeg ofte gjør når jeg får allergifremkalte nyseanfall, som jeg har hatt siden jeg var baby. Det er under halvannen times kjøretur fra Falkenberg til Vikingsbergparken, men det tar en hel dorull. Idet vi kommer frem til adressen i Helsingborg, ber Kyrre meg gå bak et hus, slik at tante Åshilld ikke kan se meg når jeg nyser. Han er redd for at nysene kan få venninnene til å pakke sammen piknikkurvene i ren virusangst. “Dessuten er det uprofesjonelt,” sier Kyrre. Fra hjørnet av villaen prøver jeg å se etter forskremte blikk fra forbipasserende, men jeg finner dem ikke. Svenskene i parken i Helsingborg er tilsynelatende oppslukt av solen og hverandre. Dette er et åpent land, tenker jeg, et sted der frykten ikke har fått grep, selv om 81 mennesker er døde av Covid 19 bare det siste døgnet. Kanskje har annerledeslandet anerkjent at slutten kommer uansett. At døden like godt kan vente i parken, som et annet sted. I Paris stengte de parkene 12.mars, og åpnet dem ikke før lørdag 30.mai. I Berlin passer politiet på at alle holder fem meters avstand fra hverandre.  I Oslo var det snakk om å sende sivilforsvaret for å få folk til å ikke sitte for tett. Tante Åshilld, som emigrerte til Sverige for 41 år siden, sier det slik: “Hvorfor i alle dager stenge parkbenker? Får man korona av det? Man sitter da vitterlig ikke naken.”  

I parken sier venninnene til Åshilld at de både kvier seg for å invitere stockholmere, og for å reise for langt fra hjemplassen. “Jeg hadde egentlig tenkt meg til Nord-Sverige, men jeg tror ikke de vil ha besøk. Det må man respektere,” sier Annika Lindstrøm. I likhet med vennegjenger flest, taklet kvinnene koronakrisen forskjellig. 

Annette Colin låste seg nærmest inne, og ville ikke la Åshild Henriksen komme innendørs med kake, siden hun spiller i et symfoniorkester og dermed møter mange folk. Colin holdt datteren sin hjemme fra skolen og kjente på et økende sinne mot myndighetene. “Men etterhvert tenkte jeg at strategien ikke er så dum likevel. Nå synes jeg det ikke ville vært riktig å stenge mennesker inne, men heller stille mer krav til hansker og sprit på utesteder,” sier Annette Colin. Datteren er tilbake på skolen, som aldri ble stengt i Sverige, mens Colin selv har våget seg til arbeidsplassen. Vennene diskuterer om tallene kan stemme. Er det Sverige som har regnet spesielt nøye på antall dødsfall eller er det rett og slett en enorm overdødelighet? “Det er altfor mange døde. Det kan man ikke forsvare,” sier Annette Colin til milde protester fra de andre.

Yoga-retreaten er avlyst for lenge siden, men de møtes her i parken, der de snakker om pakkene de sender til de voksne barna og besøkene hos de syke foreldrene på pleiehjemmene.  Åshild Henriksen møter sin datter i Paris når de trimmer sammen hver morgen klokken åtte. Annika Lindstrøm ser sin demente mor gjennom et pleksiglass, bevoktet av sykepleiere med visir. “Hun har ikke savnet meg, men jeg savner henne. Jeg savner å holde mor i hånden.”

Danmark - Tyskland - Sveits

Vi passerer grensen til Danmark samme ettermiddag. På en veikro spiser vi frikadeller. Uteserveringen er sperret av med bånd, som om det nettopp hadde blitt begått et drap der. Bare noen benker ut mot parkeringsplassen er igjen for bespisning. “Du må spise fortere,” sier Kyrre. “Vi skal til Köln.” 

En halvt stengt utestervering på grensen mellom Danmark og Tyskland.

Èn uke tidligere ble det dannet en menneskekjede mot lockdown i den tyske storbyen. Det var bare 250 mennesker som møtte opp, men i andre tyske byer var demonstrasjonene større. I Stuttgart var de 5000 mennesker. I Berlin var det 1000 demonstranter. Det var alt fra høyreekstreme ungdommer til vaksinemotstandere, men de var ikke fra partier som tyskerne kjente fra før. Under koronaen har det kommet nye anti-smittevernpartier, ledet av sosiale medier-personligheter som mener mainstream media lyver. Konspirasjonsteoriene har spredd seg med et virus’ hastighet over hele Europa.

Jørn Klisan, Johnny Petersen og Connie Klisan nyter en varm sommerdag på Uge Camping i Danmark. Klisan er ikke redd for korona, men snarere den økonomiske krisen som kan komme.

Utenfor en sliten bar i Campione d’italia møter vi et amerikansk ektepar som har fått nok. “Dette er den største bløffen i historien,” roper ektemannen. “Jeg er selv biolog, og jeg har aldri sett noe lignende.” Campione er en italiensk enklave midt i Sveits. Ekteparet flyttet hit i oktober, fordi de ville sende sønnen sin til skole i Malaysia. Hvorfor Campione var et naturlig stoppested på ruten, eller hva den ti år gamle sønnen hadde i Kuala Lumpur å gjøre, forstår vi aldri helt. Uansett, grensene stengte, og konspirasjonene vokste. Paret ble værende i Campione mot sin vilje. “Virus sprer seg så raskt, at hvis det hadde vært ekte, ville du vært død allerede,” sier hun, og blåser grå sigarettrøyk ut gjennom stramme lepper. Så forteller hun om et sykehus i Milano, som hun mener var tomt som et nedlagt kjøpesenter. “I was there, no people. It was empty,” Det er legemiddelindustrien som står bak, mener ekteparet. Årsaken er enkel: Nå kan de tjene penger på hele verdens helsefrykt. “Hva med de som er døde?” spør Kyrre. Kvinnen på uteserveringen hviner. “De døde av andre ting, også sier legene at det er korona.” Mannen hennes nikker. “Jeg kjenner mange leger, og ingen av dem tør å si sannheten. Korona er en bløff.” Lenger opp i åsen på Campione, skal en russisk kvinne på tur med hunden sin. Regnet er så kraftig, at hun ikke kommer seg ut av parkeringsplassen, og isteden blir stående under tak å speide ut mot den uklippede, gjennomvåte parken. “Det er munnbindene som dreper,” sier hun til oss. “Man puster inn farlige gasser, og dør som fluer. Korona er en løgn. Mediene vil ikke skrive om det, men jeg kan lese på nettet. Og tenke selv.”  Hun ser på meg som om hun forteller noe banebrytende nytt, noe vi aldri har hørt om før. Men det har vi, for disse historiene lever på tvers av både landegrenser og politiske ståsted. Akkurat nå virker konspirasjonene mer samlende enn noen tollunion.

Campione d'Italia er en italiensk enkalve i Sveits.

I Campione d’italia forenes russere, amerikanere og italienere i et skattefritt paradis midt i Sveits. En liten by der det er lett å stikke seg vekk. Men to dager tidligere flyttet vi inn i et annet internasjonalt mikrosamfunn: Urskogen Hambacher utenfor Köln. I åtte år har Hambacher Wald vært okkupert av anarkister, etter at ett av Tysklands største kullselskap gravde ut en stor gruve i deler av urskogen. Anarkistene bygget hytter i toppen av de gjenværende trærne, og startet et nytt samfunn med innbyggere fra hele verden. De levde alltid med vissheten om at politiet kunne storme skogen, og bygget veisperringer og utkikksposter. Byttet på å holde vakt, lærte seg å klatre mellom trærne, fant på dekknavn og la opp strategier til den dagen nedrivningen kunne komme. Så, en septemberdag i 2018, var det akkurat det som skjedde. En stor politistyrke stormet skogen og hugget ned 50 bebodde trær. Aksjonen varte i flere dager, og ble ikke stoppet før en journalist falt ned fra et tre - og døde. Halvannet år senere snudde politikerne i delstaten Nordrhein-Westfalen: Skogen skulle likevel få stå. “Det gjorde noe med oss alle. Tidligere hadde vi hatt et mål, men nå hadde vi ikke noe å kjempe mot,” forteller vår følgesvenn i skogen, en gitarmaker i 40-årene. Han kaller seg Nemo, etter kapteinen i Jules Vernes bok “En verdensomseiling under havet”. Nemo forteller oss at de ble traumatiserte etter stormingen av skogen, og at det politiske vedtaket bare provoserte dem. “Vi vet at skogen uansett ikke vil overleve, for utgravningene har gått for langt. Skogen vil råtne på rot.” Klokken er syv om morgenen, men gitarmakeren har ikke sovet. Isteden har han holdt vakt ved leiren og fersket to fra en annen hytte i å rappe øl. “De hadde ikke forventet at noen av oss var våkne,” sier han tørt. Koronakrisen deler aktivistgruppen i to. Noen mener at antilockdown-demonstrasjonene i Köln er høyreekstremisme som må bekjempes. Andre mener koronaviruset også har angrepet ytringsfriheten. Nemo endret verdenssyn da han begynte å lese alternative medier. Han sluttet å tro på det han fikk vite gjennom avisene, og begynte å se seg etter nye måter å forstå verden på: Til slutt klarte han ikke delta i majoritetssamfunnet lenger. Han flyttet ut i skogen. Det er også i dette lyset han ser koronaviruset: “Folk som har en annen mening enn myndighetene blir kalt konspirasjonsteoretikere eller høyreekstreme populister, mens mainstream media og politikerne slår ned på alle annerledestenkende,” sier Nemo. Og legger til: “Over 20.000 mennesker dør av influensa hvert år. Det leser vi aldri om i avisene.” Kyrre har vært stille under hele intervjuet, men nå bryter han inn med et kremt: “Er det greit at jeg spiser en sandwich? Den er vegetarisk, men ikke vegansk...”. På et skilt utenfor trehyttene står det at alle som vil spise mat som ikke er vegansk må spørre resten av leiren. “Ja, det går fint,” sier Nemo. Kyrre tilbyr ham Polarbrød med jalapenosost, men Nemo takker nei.  “Men hva tenker du da,” spør jeg. “Tror du på konspirasjonsteoriene?” Nemo nøler: “Jeg tror sannheten er midt i mellom.” 

– Men det som er sikkert, er at viruset går utover ytringsfriheten, sier han og sier vi skal kalle ham Nemo.

Det står i Bibelen, det som skjer når det er pest. Vi hører det flere ganger fra troende vi møter langs veien fra Nordkapp til Sicilia. Alt står i Bibelen eller Koranen, det er bare å slå opp. Og når du har lest dette, sier de troende, så vil du forstå at flere uår vil komme. Men så lenge du har troen, så vil det gå greit. For som marokkaneren fortalte oss i Frankrikes koronaepisenter, Mulhouse: “Franskmennene er redde for Covid 19, men det er ikke jeg. Jeg er muslim. Liv eller død. Det er det samme for meg, for Gud bestemmer, og jeg er ikke redd for livet etter dette.” Vi kjører til kirken der et smitteutbrudd rammet 2500 mennesker etter en gudstjeneste i februar. 17 av dem døde. Kirken begynte å motta trusler, og kanskje er det derfor de har satt opp høye gjerder og kameraovervåking. Noen hundre meter unna skal en ung, overvektig mann til å røyke en joint. “Jeg tror på skjebnen. Jeg er ikke redd for korona,” sier han. Selv har jeg ikke lest Bibelen eller Koranen, men jeg har lest Albert Camus’ Pesten fra 1947. Romanen beskriver et pestutbrudd i den algeriske byen Oran. Historien har ofte blitt lest som en allegori på fremvekst av fascisme, men hverken byen eller pesten var tilfeldig valgt av forfatteren. Ikke bare hadde han selv vokst opp i Algerie, men Oran var også kjent for sine pestutbrudd gjennom årene. I andre del av boken holder pater Paneloux en gudstjeneste under epidemien: “Ja, tiden er inne for ettertanke. Dere trodde det var nok å avlegge Gud et besøk på søndagen for å ha fri alle andre dager. Dere trodde at noen knebøyninger ville gjøre opp for kriminell sorgløshet. Men Gud er ikke lunken,” På vår tur fra Nordkapp til Sicilia hører vi lignende taler. I Kristiansand, helt sør i Norge, var vi med på en digital gudstjeneste i en frikirke. Pastoren sier at Gud er som en konge. Han blir sett på som symbolsk, men har egentlig en kraft til å være noe mer. Det er opp til den enkelte å la Gud være regjeringssjef, sier han, og ikke bare en man oppsøker når det er fest.  Når vi spør pastoren om korona er Guds vilje, svarer han: “Gud vet hva som skjer”. Det er som om han ikke vil svare på spørsmålet, men heller ikke benekte det. Hos Camus sier presten det rett ut: “Første gang denne landeplagen opptrådte i historien var det for å straffe Guds fiender. Farao trosset de evige bud og pesten tvang ham til å falle på kne. Siden historiens begynnelse har Guds straffedom fått de hovmodige og blinde til å bøye seg for ham. Grunn over dette og fall på kne.”

Italia

Malnate, Italia. Vi blir ønsket velkommen av nonner som gir oss husly.

Den første natten i Italia overnatter vi i et kloster, men det var overhodet ikke meningen.  Jeg hadde forsøkt å finne en billig camping nær den sveitsiske grensen, og La Famigilia var ett av de få som fortsatt var åpne. “Det er nonner der,” sa jeg til Kyrre.  “ Men folk på Tripadvisor sier at det er en fantastisk camping”.  I mørket kan vi skimte overvintrede campingvogner. Det er ingenting så ensomt som en klosterhage fullt av tomme vogner, tenker jeg, mens regnet pisker mot ansiktet. Jeg ser en paraply i det fjerne. Det må være søsteren. “Dere kan sove i partyteltet,” sier hun. “Det regner så mye, at jeg neppe vil anbefale gresset.” Hun kremter  - og tar frem et termometer som i mørket likner en fremtidspistol. “32,4,” leser hun. Øynene smiler. “Hvis dette hadde stemt, ville du allerede vært død.” Morgenen etter viser det seg at hun heter Rosella Bertoglio, og slett ikke er nonne. Etter at mannen døde av en genetisk sykdom, tok hun med seg døtrene og flyttet til klosteret. Nå er døtrene voksne og hun selv pensjonert lærer, men som hun sier:  “Klosteret er en familie, og jeg vil bo med familien min,”. Hver morgen går de i gudstjenesten i den lokale kirken i Malnate, før de gjennomfører de to siste bønnemøtene over nett fra klosteret. “Vi ber for de som er syke og de som har omkommet,” sier Bertoglio. De siste tre månedene har rundt 60 mennesker dødd av Covid 19 i den lille landsbyen. “Man kan lese Bibelen fra perm til perm uten å finne noen svar i det hele tatt. Kanskje vet du ikke hvordan du skal lese. Hva du skal se etter,” sier hun til oss på gebrokkent engelsk. Det er tre kvinner som bor i klosteret, men bare en av dem er geistlig. Hun har vært her siden 1984, og har nettopp satt frem en tre espresso og en pose med M&M. Rosella Bertoglio vokste opp i dette klosteret, men forlot det da hun var 22 år og forelsket seg i en mann. “Har du funnet et svar etter alt du har lest?,” spør jeg. Den eldre kvinnen får latterkrampe, og nonnen som sitter ved siden av henne må få henne til å oversette. Så ler de høyt begge to. Det er bare Kyrre og jeg som ikke skjønner hva som er så morsomt. Var det ikke i Bibelen man skulle finne svar? “Jeg tror vi har funnet svaret. Ikke bare om covid, men om alt i livet vårt.” Rosella har sluttet å le. “I Bibelen står alt som skjer i menneskenes liv.”

– Ensomhet er stygt, sier Eugenia Chauvie. Hun er resepsjonist på Royal Victoria Hotel i Pisa, og har tatt imot mange gjester som bor her fordi de ikke vil være alene.

Kyrre godtar at vi overnatter en natt på hotell, så lenge han bestemmer hvilket. Royal Victoria Hotel i Pisa har overlevd to verdenskriger, fem generasjoner med eiere og et ukjent antall økonomiske kriser. Charles Lindbergh dro hit mellom flyoppdragene, det samme gjorde Roald Amundsen. Mussolini og Dickens. Theodor Roosevelt og Alexandre Dumas. De har kanskje ikke så mye til felles, men de har alle gått inn jugend-dørene, besteget den knirkete trappen og lagt seg inn på et rom med utsikt mot gamlebyen. I starten av koronakrisen stod rommene tomme, men så begynte lokalbefolkningen å flytte inn i det ærverdige hotellet. “Det var bare her man kunne få en espresso,” sier Eugenia Chauvie, resepsjonisten på hotellet. “Man måtte bare kjøpe et rom først, men vi dumpet prisene. En stund kostet det bare 30 euro natta.” Royal Victoria Hotel ble de ensommes hus. De som ikke ville sitte isolert i leilighetene sine, men isteden høre resepsjonisten løpe opp trappene og vite at det var noen å si buongiorno til om morgenen. “Ensomhet er stygt,” konkluderer Chauvie. Lenge var hun alene på vakt, og gjorde alt selv. Vaktmesterarbeid, re opp sengene, lage frokost, servere hotelleieren og betjene resepsjonen. Hun var blitt ansatt to dager før lockdown, og det var dem med minst ansiennitet som måtte holde hotellet gående. De andre var permittert, og fikk lønn fra staten. Først var hun glad for å ha noe å gå til. Deretter begynte hun å tenke: “Dette kan være farlig”. Store deler av rommene ble fylt opp av tilreisende syke som skulle til kreftbehandling på sykehuset i Pisa. Hva om noen av disse også hadde Covid?

Ansiktsmaskene stod tett i Codogno, Italy, hvor viruset ble først oppdaget i Europa.

Når hun gikk hjem om kvelden, skjønte hun alvoret i situasjonen. Det var som om angsten lå i brosteinen, tenkte hun. Som om nye lyder hadde tatt over for festene, gateståket og flørtingen langs elven. Vinden hvisket til henne på vei hjem, men hun hatet de nye lydene. Dette er jo ikke vindens gater, tenkte Chauvie, dette er jo studentenes, festenes, ungdommenes og fyllikenes by.  Utlendingene avbestilte rommene det første døgnet, men andre telefoner begynte å kime. Det regnet og blåste der ute, og inne i det mørke 1800-tallshotellet satt Chauviet og lyttet. “Det var tidligere gjester som bare ville ha noen å prate med. De snakket og snakket, for når italienere er redde, så snakker de desto mer”. Det tok noen uker før viruset kom til Pisa. De tenkte først at det ikke ville skje, at det hele gjaldt noen andre. “Det var som om alt var så langt unna. Vi tenkte; Det er jo bare nord i Italia. Oi, det er i Toscana, men ikke her i Pisa. Og så: Det er i Pisa, men greit nok, ikke i min bydel. Så kommer det plutselig til din oppgang.” Chauvier sier hun må ha en sigarett før vakten tar slutt. Når vi står der ute og røyker, hører vi at vinden har sluttet å hviske. 

Menneskene har tatt gatene tilbake. 

Vi krysser resten av Italia på to dager, mens vi krangler om når vi skal stoppe. Jeg vil ha gelato, mens Kyrre vil komme komme frem så fort som mulig. “Hva er reise uten opplevelser,” sier jeg. “Hva er Italia uten pizza og gelato?”. 

Kyrre veksler mellom å varme tørrmat og kjøre bil. Jeg googler, skriver, transkriberer og klager. Stemningen i bilen er som en overopphetet motor. Spent, heit og på overtid. 

“Hvis vi følger dine ideer, kommer vi oss ikke noe sted, knurrer Kyrre. 

På en ferge over til Sicilia i Italia.

I det vi ankommer leiren i Cassibile, skjønner vi at beboerne har et apatisk forhold til koronaviruset. De gikk på jobb, selv om den sprakete TV’en i teltleiren fortalte om flere og flere døde i Italia. Sykdommen var likegyldig for de fleste av flyktningene, de hadde større problemer enn som så. Men så forstod de at visumsøknaden neppe ville bli behandlet i år heller. At koronakrisen stengte byråkratkontorene og utsatte alle drømmer på ubestemt tid. “Det er urettferdig. Andre har fått oppholdstillatelse etter to år, mens jeg har ventet i åtte,” sier en gambier.  Jeg lurer på om dette var det Europa de så for seg, da de satt seg i den gummibåten. Når jeg spør dem, svarer de varianter av “nei”. Deres største frykt er at familien der hjemme vil få vite at det lovede land er en søppelplass. At pappas jobb har en lukt ved seg, som klebrer seg til klær, hårmanke og hud. En gambier sier at de blir behandlet som dyr fordi de er svarte. At en fattig, hvit person ville fått husly om han hadde kommet til hans land. “Men sånn er jungelen. Man må være sterk for å overleve.” sier gambieren.

300 migranter har flyttet inn i en hjemmelagd leir i Cassibile, Italia.

F hadde tenkt til å gifte seg i Drammen i sommer, men det går jo ingen fly. “Skal dere kjøre hjem til Oslo?” spør han. “Er det en stor bil?”. Vi lyver og sier at bilen er veldig liten, for vi vet at om vi har ham med i baksetet, kommer vi oss neppe hjem til Oslo. Morgenen etter pakker vi sammen teltet i soloppgangen. Kyrre vil ta bilder i morgenlyset før teltleiren står opp. Det er den eneste sjansen han har for å få bilder av noe som helst, for menneskene vil ikke bli avfotografert. En ruset mann kommer mot oss. Holder hånden frem. Det er vanskelig å vite om han vil beskytte eller angripe. “Hvorfor tar dere bilder av oss? Folk sover. Folk vil ha fred. Gå. Gå. Gå.”

Vi kjører mot den sørligste tuppen av Sicilia. Solen er lav og havet stille. Det lukter svette og søppel i bilen. Det er bare oss og renovasjonsetaten som er ute i gatene så tidlig.  

Er dette alt? Jeg har ingen følelse av fellesskap, ingen nye svar eller retning på hvor vi skal nå. Jeg kjenner bare tomhet.

“La oss dra hjem,” sier jeg til Kyrre. 

Han snur bilen.

Turistene er borte, men lokalbefolkningen har tatt over strendene på Sicilia. Her slutter vår europareise.