Om ventetiden

Av: Thomas Winje Øijord

Først forventet vi at livet alltid ville fortsette som før. Deretter ventet vi for å se om viruset også kom til Norge. Så ventet vi på tiltak. Restriksjoner. Nedstegning. Overfylte sykehus. Like etter ventet vi på at alt skulle åpne igjen. At smittebølgene skulle bli slått tilbake. At vaksinene skulle bli godkjente. Og distribueres. Og settes i armen. Vi venter stadig. På livet – slik det en gang var.

 

Vi satt rundt bordet hos mine naboer. Datteren min, Live, 6 år, ved siden av meg og ved enden naboparets to barn, på 6 og 4 år, og ved motsatt langside: naboparet.

            Vi hadde snakket om korona. Alle snakket om korona.

            Men vi hadde snakket oss ferdig om korona. Nå snakket vi om maten. Dynegrøt.

            Dynegrøt koker man om morgenen. Etter oppkoket pakker man grøten inn i en dyne. Flere timer senere er grøten ferdig. Den får en annerledes og mykere konsistens som følge av langsommeligheten – noe helt annet enn en grøt som er blitt vassen etter å ha kokt for lenge.

            I tillegg til grøten fikk vi spekemat. Skinke og pølse. Den skulle for eksempel rives i biter og strøs over tallerkenen. Live delte måltidet i to.

            Da jeg senere bar tallerkener bort til kjøkkenbenken, ringte telefonen. Det var bydelslegen.

            «Var du nylig passasjer på flyvningen SA531 mellom Bergen og Oslo?»

            «Ja.»

            Hjertet banket med ett hardere, dypt i magen, som for å gi næring til en gryende uro, nettopp den formen for uro som starter helt der nede.

            «Det viser seg at du satt i nærheten av en person som har fått påvist smitte av koronaviruset. Du må i karantene. Dersom det lar seg gjøre skal du sove på et eget rom, adskilt fra familien og hvis dere har flere bad, skal dere bruke hvert deres bad.»

            Halsen begynte umiddelbart å klø. Og alle andre symptomer meldte seg etter hver som legen ramset dem opp. Hodepine, feber, tung pust og så videre.

            Kløen ble uutholdelig. Jeg tittet rundt meg, forsøkte å se ubekymret ut, men var overbevist om at naboen, og til og med barna, ikke bare visste hva samtalen handlet om, men at de i tillegg også kunne se at jeg ble sykere og sykere der jeg sto, halvt i skjul bak kjøkkenbenken.

            «Ingen halssmerter, altså?» spurte damen.

            Jeg presset telefonen til brystet i et forsøk på å dempe lyden av en dyp kremting, før jeg svarte:

            «Nei.»

            Kremtingen var langt fra befriende.

Jeg tittet rundt meg på ny, som for å se bydelslegens reaksjon på motsigelsen mellom kremtet, som hun må ha hørt, og det løgnaktige nei-et reflektert i ansiktene til mine naboer. Og i ansiktet til mitt barn. Og i ansiktet til mine naboers barn, som for en halvtime hadde sittet i armkroken min i sofaen og vist meg en statue som skulle forestille den hinduistiske guden Ganesha. Hele tiden mens jeg hadde spredd vår nyere tids første pandemi rundt om i rommet.

Ganesha er visdommens gud, et elefanthode på en dvergekropp som rir på en mus.

Ingenting er umulig for Ganesha.

            Det begynte å bli en komplisert telefonsamtale. Både fordi jeg simultanprojiserte bydelslegens innbilte reaksjoner på de andre i rommet, og ikke minst på grunn av de umiddelbare symptomene, men naturligvis også på grunn av den gradvise erkjennelsen av at jeg, så fort som mulig, måtte ta med barnet mitt, forlate dette huset og lukke meg inne i uoverskuelig fremtid.

Det siste punktet var i det minste konkret. Og jo klarere det sto for meg, dess raskere ønsket jeg å fullføre oppgaven. Jeg kunne ikke være et sekund lengre enn nødvendig i dette hjemmet, og begynte derfor på vandringen fra den åpne kjøkkenløsningen, gjennom stuen og ut i gangen. Alles blikk var rettet mot meg. Jeg begynte å svette. Det var de alvorlige febertoktene som meldte seg, og kløen i halsen flyttet seg nedover, til de dypeste delene av lungene. Viruset akselererte sin spredning i lungeveggene, bygget opp sin inflammatoriske festning på innsiden av luftveissystemet og truet nærmest umiddelbart med å kvele meg fullstendig. Da jeg bøyet meg ned for å lirke på meg skoene, stadig med telefonen og en jevn oppramsing av symptomer på øret, var jeg sikker på at jeg skulle kaste opp blod og dynegrøt og umiddelbart ånde ut og med mitt siste livspust ta livet av alle rundt meg.

            Takk for maten.

            «Hva sa du?» sa bydelselegen.

            «Jeg er på vei hjem nå», sa jeg og vinket datteren min ut i gangen.

            «Fint», sa hun. «Vi kommer til å ringe deg hver dag for å følge en eventuell utvikling av symptomer.»

            «Det går nok bra».

Det gikk ikke bra. Jeg måtte dra ett og ett ord ut av en raspehals breddfull av virus i rabiat formering. Da jeg endelig kunne legge på, klarte jeg ikke holde meg lenger, men hostet tørt i albuen.

Var det tårer som presset seg frem i øynene?

Kroppsvæske.

Nå renner alt ut.

Hva sa bydelslegen om kroppsvæske?

            «Ja, da ringte de», sa jeg til naboene, som ryddet resten av tallerknene og bestikket fra bordet.

            «Hvem?»

            «Jeg tok visst et feil fly. Nå er det karantenetid.»

            Jeg hadde allerede åpnet døren og rygget ut på trappen. Trakk datteren min etter meg.

            Naboene fulgte etter, men stoppet liksom opp ved terskelen. Avstanden var etablert.

            «Jeg skal holde dere oppdaterte», sa jeg. «Det er sikkert ikke noe. Jeg har vært forkjøla siden desember. Kom, Live. Nå skal vi hjem. Si takk for deg.»

            Skulle jeg holde Live i hånden? Det var bare femten meter hjem. Nei. Det skulle jeg jo ikke. Såpass tydelig var beskjeden fra legen.

            «Skal vi i karantene?» spurte Live.

            «Bare jeg», svarte jeg.

            «Må jeg på skolen?»

            «Ja. Har du vondt i halsen?»

            «Har jeg?»

            «Hva mener du? Har du det?»

            «Nei.»

            «Fint.»

Jeg lukket døren bak oss. To uker. Hjemme. Inne. Eget rom. Eget bad. Vente.

Bare å leve er naturligvis i seg selv en livslang venten til det siste. I mellomtiden venter vi på alt annet; og for bedre å finne mening – og i søken etter å forstå livsformen vår – kan vi dele det å vente i ulike kategorier. Øverst i ventingens hierarki troner to hovedformer: Vi venter i håp om at noe skal inntreffe eller vi venter i angst for at noe skal skje. Noe av det som skiller oss fra hverandre, er valgene vi gjør når vi definerer ventetiden.

            Minst én gang i livet deler vi alle en venten der foreningen av frykt og håp kommer til uttrykk i en opphøyet enhet, en enhet som går forbi alle vår senere venteperioder, og som avskriver samtlige av disse som trivialiteter, nemlig fødselen. Og slik frykt og håp er forbundet, slik er også mor og barn forbundet gjennom en paradoksal mengde smerte og blod. Men så, etter det forløsende øyeblikket, blir enheten oppløst; frykt og håp og mor og barn skiller lag og hver for seg senker delene seg igjen over oss som adskilte kategorier i livet, og vi begynner, sammen og hver for oss, og vente på andre ting.

            Det er naturligvis et øyeblikk der frykt og håp igjen skal forene seg for oss. Men så langt er vi ennå ikke kommet, og før vi kommer dithen at døden kan fortone seg som noe annet enn frykt, så skal alderdommen forberede oss og gjennom livets gang mette frykten med håpet – slik at vi til slutt ønsker døden velkommen, i all sin uvisshet og usikkerhet. Dette kan vi bare se som en gjenforening av den forløsende fødselens første sammensmelting av graviditetens fryktsomme og håpefulle venting.

            Før vi har opparbeidet oss den resiliensen som kan splitte dødsfrykten og gi plass til håpet, så er bare frykten herskende. Og dødsfrykten, om vi velger å trosse den eller ikke, blir styrende for det som, når alt kommer til alt, utgjør livet vårt.

            Der vi delte ventetiden i frykt og håp, kan vi igjen dele hver av disse kategoriene i det trivielle og essensielle. Den trivielle venten i håp opplever vi for eksempel på restaurant etter å ha bestilt maten. Vi skjemmer oss kanskje for å ha satt oss selv i en situasjon som etterligner tidligere tiders hersker- og tjenerklasser, men så fort vi får bestilt, for eksempel på servitørens anbefaling, som i et forsøk på å oppheve tjeneren til likemann, går vi inn i en triviell venten på maten – i håp om at den er god.

            En triviell venten i frykt kan være køen av førsteklassinger utenfor helsesøsters kontor, hver og en for seg i sin egen angst – redselen for at det kommende stikket skal være vondere enn lærerens forsikringer tilsier.

Den essensielle venten i frykt er gjerne forbundet med helse, og den inntrer for eksempel en uke etter at du tok en blodprøve eller et røntgenbilde og legen ringer deg, og isteden for umiddelbart å berolige deg, ber hun deg møte til en time for å diskutere resultatene. Du kan kanskje velge å vente i håp om at det slett ikke skal inntreffe noe oppsiktsvekkende under den kommende samtalen, men det er en livsløgn som vil bli avslørt så fort navnet ditt ropes opp i venteværelset, og du setter deg ned i stolen på legens kontor og ser uttrykket i legens øyne og pusten som trekkes, saktere enn du skulle ønske, og anelsen av nøling i stemmen når de innledende ordene endelig blir uttalt av legens munn. Men så er det også over, de fryktede ordene er uttalt, og ganske raskt går du over i en ny essensiell venten, og her vil valget du nå tar – mellom en venten i håp eller en venten i frykt – være styrende, og dersom du velger riktig, også trøstende og styrkende de få ukene du har igjen å leve.

            Alt dette er en personlig venten. Men ventetiden kan også være kollektiv – i større og mindre grad – og når den først er kollektiv kan den samtidig være samlende. Eller splittende. Eller begge deler, og først når ventetiden er over vil vi kunne se hvilke av kreftene som viste seg å være sterkest. For eksempel:

Sport er en kollektiv venten – og det er åpenbart at den oppleves som essensiell. For ikke å si eksistensiell. VM-finalen i fotball er en kollektiv venten i håp som får sin forløsning i det dommeren blåser av kampen. Både tap og seier er samlende på et gruppenivå, men splittende innbyrdes mellom gruppene.

            Videre oppover i den kollektive ventingens hierarki kan vi for eksempel plassere krigen – metaforen for alle vanskelige kamper vi må kjempe – som i sin enkleste form er den avgrensede krigen mellom to nasjoner eller den mer kompliserte verdenskrigen. Krigen er evig. Cormac MacCarthy skriver: Krig har alltid funnes. Krig ventet på mennesket fra før det ble til.

I krigen inntrer en slags tredje vente-kategori, nemlig en dualistisk venten der håp og frykt forenes, ikke som den opphøyete enheten i tiden før fødselsøyeblikket, men som et tospent og likeverdig par: Vi utkjemper eller utholder krigen i frykt for nederlag og i håp om seier.

Og igjen er det vår resiliens som avgjør hvordan ventetiden vil fortone seg.

            Resiliens kan vi forstå som vår mentale motstandskraft eller utholdenhet – og, som ved all bruk av krefter, er det også i tiden mellom slagene, altså ventetiden, hvor vi finner øyeblikkene som bygger opp igjen kraftreservoarene. For at ventetiden skal være oppbyggende og ikke tappes ytterligere ned, må vi evne å vente på rett måte. Dette blir tydeligere dess mer som står på spill. Plasser deg selv i en hær; en gruppe spesialsoldater som skal ut på oppdrag i samarbeid med regulærere styrker. Rotorene på helikoptrene går, utstyret er stroppet fast, vesten din er tung av ammunisjon, hjelmen løfter deg opp, og du evner å gå med bestemte skritt. Du befinner deg i rett sone. Du vil kunne krige med selvbeherskelse, nettopp det som kan holde deg i live. Ventetiden er over. Nå står alt på spill.

            Men så kommer kontrabeskjeden. Operasjonen er utsatt. På stedet hvil. Ventetiden ruller over deg i sin fulle tyngde. Hjelmen tynger deg ned, vesten gnager på skuldrene. For bare et øyeblikk siden visste du hvem du var og hvor du var på vei. Men ikke nå.

            Er du blant de regulære styrkene, så kanskje du opprettholder stressnivået. Det som ville gjort deg udødelig. Og når kroppen din setter seg ned på en ammunisjonkasse, fortsetter hodet ditt rett fram. Inn i helikopteret, opp i luften og mot det ukjente ­­– ditt du jo var på vei. Kroppen er i ro, men hodet flyr høyt over bakken i 300 kilometer i timen.

            Du som spesialsoldat måtte også snu og gå inn i ventetiden. Forskjellen mellom deg og fotsoldaten er ikke bare erfaring i felt. Dere venter på ulike måter.

            I 2008 ble Mumbai i India rammet av en serie terrorangrep. Landets elitestyrke, Special Actions Team, den spisse enden av National Security Guard, fikk beskjed om å gjøre seg klare. I betydningen klare til å storme et av byens enorme femstjerners hoteller på et øyeblikks varsel – med verdens øyne rettet mot seg og en salig blanding skyldige og uskyldige menneskeliv der fremme. Klarsignalet kommer ikke. Operasjonen blir utsatt i femten minutter. Og så ti minutter. Og tjue minutter. Alle er fortsatt klare. Nye femten minutters utsettelse. Og ti minutter. Og så videre. 14 timersenere kommer klarsignalet – til det som skal vise seg å være en 72-timers søvnløs operasjon med kontinuerlig innsats.

Jeg kan vente på bussen. Eller på at vannet skal koke så lenge vi snakker om induksjon. Men hvordan venter man på noe slikt.

Jeg ringer en venn. Utvalgt av Norge for praktisk nedkjempelse av terror i kongeriket.

            Som så mange andre i koronaens tid har Peter tilfeldigvis det han kaller hjemmekontor, hva nå enn det skal bety for en som han. Naturlig nok befinner han seg ikke hjemme, men på Byggmax. Jeg venter.

            I Peters hage beskriver jeg scenen med soldatene.

Er det noe i det, spør jeg.

Ja, svarer Peter. Det handler om å være bevisst sitt eget sinn og å mestre det. Mestre frykten for det ukjente og frykten for å feile. Det kan sammenlignes med idrett: Viljen til å vinne må være større enn frykten for å feile.

            Peter sier: Elitetropper, det være seg politi eller militære, går gjennom en seleksjon. Stressmestring er et kjernepunkt i seleksjonen, og grunnkurset (der Peter ved flere anledninger har vært instruktør) er en eneste lang seleksjon av allerede håndplukkede kandidater.

La oss si at du har vært gjennom flere døgn med lite søvn, lite mat og harde øvelser, som ikke bare er kollektivt utfordrende, men personlig utfordrende. Til det ytterste. Du er nettopp ferdig med én øvelse, det var på kanten av hva du kunne mestre. Nå sitter du på bussen på vei mot neste øvelse. Du vet ikke hva som ligger foran deg, men du vet at det blir vanskelig. Kanskje vanskeligere enn noe du hittil har gjort. Men likevel, akkurat nå, skal du bare vente. Og når Peter står i midtgangen på bussen og titter utover de utslitte kandidatene henslengt i hvert sitt sete, er det en ting som er sikkert om fremtiden: Dersom han møter blikket til en eneste én blant de hardt prøvde, så er slaget tapt for den unge håpefulle. Bussen kan like gjerne senke farten og slippe ham av ved første holdeplass.

Å takle ventetiden er med andre ord det samme som å takle frykten for det ukjente. Og ingen av dem som takler dette et er i stand til å møte Peters blikk.

            For de sover. Tungt.

Jeg våkner med et rykk. I et øyeblikk skjønner jeg ikke hvor jeg er. Armen min møter en vegg der det ikke skal være noen vegg.

Jeg er på Lives soverom, i hennes seng. Hun sover på vårt soverom – med Marianne.

Karantenetiden nærmer seg slutten. Ventetiden er snart over. Og med det kommer også en slags dom over hvem jeg var i dette – fotsoldat eller elitestyrke.

Elite. Det kan jeg med rette smykke meg med. Jeg har bevart roen og fatningen. Unngått alkohol, trent hjemme. Spist sunt. Sovet godt. Snakket med barna om korona – ufarliggjort uten å underdrive eller lyve.

Men.

Det skulle vise seg at tiden ennå ikke var inne. Den nære fremtiden skulle avsløre meg som en amatørventer av rang – for jeg ventet fortsatt, men skjønte det ikke selv. Min venten var underordnet en annen og større venten – en venten på et globalt nivå – som da den fikk sin forløsning også ville avsløre min egen illusjon som selektert ventemester.

Kanskje er det ingen overdrivelse å si at ventetiden satt oss alle på prøve da koronaviruset først ble oppdaget. På det øverste nivå blant verdens ledere meldte ventingen seg umiddelbart som prinsipp for ledergjerningen.

1. desember 2019 blir de første symptomene observert i Kina. Flere uker senere, nærmere bestemt 27. desember blir de kinesiske myndighetene informert. I løpet av noen dager begynner ryktene om en ukjent sykdom å spre seg, blant ansatte i helsevesenet og på sosiale medier. Slike ryktemakere refs for å spre sosial uro fremfor å forholde seg stille og avventende.

31. desember informerer Kina Verdens helseorganisasjon, som umiddelbart går i en avventende alarmberedskap. Og enda mye senere, 21. januar, skriver statsavisen People’s Daily om viruset. Men med det er også ventetiden i Kina forbi. I løpet av de neste dagene stenges Wuhan, distriktet der viruset først ble oppdaget, og armeer av gravemaskiner legger grunnarbeidet for to nye sykehus. Kompleksene reises på noen dager – en hastighet vi i Norge ikke kan relatere oss til.

Men idet ventetiden tar slutt i Kina, sprer den seg rundt om i verden. Først og fremst venter for å se om og eventuelt hvordan viruset sprer seg. I denne fasen delte norske myndigheter og næringslivet, kanskje først og fremst representert ved Sanner og Solberg, mantraet: «Vi følger situasjonen nøye.» Det betyr naturligvis: Akkurat nå venter vi.

Da den første ventetiden var over også for oss, og koronaviruset faktisk kom til Norge, fremfor å dø ut et sted i Midtøsten, slik MERS gjorde – noe flere av oss i vår mindre medmenneskelige refleksjon kanskje hadde håpet på – begynte vi å vente på noe annet. For nå var smitten et faktum. Den var i landet, kanskje på bussen, i butikken, på arbeidsplassen eller på skolen. På dørhåndtaket. Der den kunne overleve i dagevis, og det ble komplisert bare å bevege seg inn og ut av bygninger.

Men vi ventet. Og det var en kollektiv venten i frykt. Regjeringen fulgte stadig situasjonen nøye; de avventet implementeringen av omfattende og frihetsberøvende restriksjoner som kunne stagge spredningen av viruset. De ventet, fulgte situasjonen så nøye og så lenge at helseeksperter og forskremte borgere nærmest skrek etter stengte grenser og nedlukking av samfunnet.

Denne kollektive ventenen i frykt utviklet seg til en merkverdig hybrid slik vi kan plassere den i vår etablerte kategorisering: Vi ventet på, forventet, og til og med krevde noe vi innerst inne ikke ville ha, men som vi likevel kjempet for å få.

Parallellene til andre verdenskrig er klare. For når det gjelder denne politiske ventefasen, så det et øyeblikk ut som om statsminister Solberg skulle risikere samme skjebne som vår utenriksminister under verdenskrigens begynnelse, Halvdan Koht, nemlig å bli beskyldt for å vente for lenge. Koht mottok jo en rekke varsler som kunne tyde på en tysk invasjon av Norge, men han valgte å følge situasjonen nøye.

Han ventet for lenge. Da tyskerne kom, var de her allerede. For eksempel på Hotel Bristol i Oslo, kunne tyskere, som i lang tid hadde spist frokost i sine dresser, rolig stå opp om morgenen og hente sine tyske uniformer i koffertene. Der de dagen i forveien hadde inntatt sitt måltid som sivile og siviliserte, spiste de nå sitt egg som seirende okkupasjonsstyrke.

Dersom vi skulle tillagt Koht sympatier med Det tredje riket, kunne vi sagt at han ventet lenge nok.

Men så enkelt er det ikke, politisk tid følger ikke vår tidsregning. Den politiske tidsregningen, den demokratiske, vel og merke, men også den tilsynelatende demokratiske tidsregningen, følger en kompromissets klokke. Når et parti, styrende eller ikke, avviker fra kompromissets måte å beregne tid på, møter den tidvis sin undergang, som da Jagland og Arbeiderpartiet måtte gå i 1997. Absolutte krav er ikke praktisk politikk. Alternativet er å kompromisse. Eller å avvente.

Og nettopp ventingen er kompromissets alternative politiske kalender. Implementering av en villet politikk innføres forsøksvis til rett tid. Jo mer upopulært en ny politikk er, dess viktigere er venteperioden. I Russland ventet regjeringen for eksempel til landet var vertsnasjon for fotball-VM, før forslaget om å øke pensjonsalderen fra 60 til 65 år ble sendt til Kreml. Men regjeringen hadde i tillegg fininnstilt sin venten, de ventet med andre ord enda litt til – omtrent frem til det øyeblikket da Russland slo Saudi-Arabia 5–0. Først da var tiden inne for å offentliggjøre et forslag som 98 prosent av den russiske befolkningen var imot. Tidspunktet var for øvrig så passende at også et annet forslag ble sendt inn på samme tid, nemlig forslaget om å øke merverdiavgiften fra 18 prosent til 20 prosent. Ettersom det var fotball-VM, var det naturligvis demonstrasjonsforbud i byene.

Her er vi inne på ventingens iboende evne til å bære vekten av kynisme og ondskap. Utsettelsen av ventetidens befriende terminalpunkt er jo nettopp det som skiller torturisten fra bøddelen. I den ene instansen er det den hurtige avslutningen av livet som er poenget, i den andre instansen er det den langsomme utsettelsen av døden som gjelder.

Men slik Kohts, hva skal vi kalle det – historiske naivisme – må skilles fra Xi Jinpings innledende positur som rolig mann sittende i båten, må Vladimir Putins skyggespill også skilles fra Solbergs plan for Norge i koronaens tid, selv om all dette politiske er planlagt ut fra det samme prinsippet: Vent.

Dersom Solberg ikke hadde ventet såpass lenge – og ikke holdt ut den rollen som tafatt landsmor, den hun et øyeblikk så ut til å ikle seg, mens koronaviruset drev sin usynlige herjing og spredte en uviss mengde smitte med uviss alvorlighetsgrad i uviss utstrekning med uvisse langtidsvirkninger – ja, hvis hun ikke hadde holdt ut den unnvikende og avventende rollen da frykten vår for det ukjente sto på kollisjonskurs med vår påtvungne venten på handling – for vi ville jo ha handling, vi evnet ikke denne ventingen, hva skal det være godt for! – da, omtrent akkurat da sa Erna:

«Vi må passe oss for å tro at det blir alvorlige scenarier.»

Og like etterpå kunne hun legge til at hun hadde fått tørre hender etter å ha brukt for mye Antibac.

Landets lederskap sank og ble nærmest borte i sin venten.

Og hvem skulle vel forvente noe annet. Hittil hadde jo ikke regjeringen blitt utfordret med en eneste krise, ikke slik vi nå vet at kriser kan oppstå, selv i Europa, selv i Norge, selv i vår egen by. Plutselig er døden reell, og vi kan drukne i våre virusfylte lunger, kveles i mangel på respiratorer, ligge forlatt på trappen utenfor et overfylt sykehus der selv legene mangler smittervernsutstyr. Kanskje må vi møte døden alene og uten hjelp, døden som vi ikke vet noen ting om, som alltid er langt unna vår bevissthet, som vi har brukt hvert ledige sekund på å undertrykke helt siden oljefunnet i Nordsjøen. Og nå kommer den – pesten! – selve globaliseringens ytterste konsekvens, reisende gjennom Asia og Europa, landende på flyplassene, kjørende over grensene, ut av turistbussene, støyete med cruiseskipene. Alt vi har er en medgangsregjering, født i medgangstid, oppvokst i medgangstid, utdannet i medgangstid, opposisjonspolitikere i medgangstid og regjeringsparti i medgangstid – et liv bestående av en luksuriøs overøsing av velstand og rikdom – nærmest enestående i verdenshistorien. Hvilket erfaringsgrunnlag kunne vel ligge til grunn for at denne regjeringen, eller en hvilken som helt regjering i Norge i dag ville takle en pandemi. Det er ikke en forkjølelse eller lav kronekurs som siger innover landegrensen. Det er apokalypsen.

Og statsministeren venter fortsatt.

Hun har tørre hender.

Men Erna ventet nøyaktig lenge nok. Da hun handlet var det ikke for sent og ikke for tidlig. Og beviset for det er at vi som nasjon faktisk overholdt de mest inngripende restriksjonene siden Det tredje riket inntok sine egg på Bristol. Alle sammen.

Med unntak av noen titalls tusen hytteturister.

Det gikk bra.

Norge har tilgitt dem.

Slik vi også har tilgitt Erna hennes tørre hender og tilgang på Antibac da det ellers var utsolgt.

 

Mine hender ble raskt klamme.

Der jeg før var alene i huset – og kunne føle meg som en elitesoldat i all min tilstrekkelighet, en stressmester som nonsjalant trakterte de urolige tidene i en behagelig grønn sone, mens verden der ute var kledt i alarmrødt, måtte jeg nå innse at karantenen bare var beskjeden om å holde seg i beredskap. For med nedstegningen av samfunnet stengte jo også skolene, og det var først nå at oppdraget mitt virkelig begynte.

            Illusjonen om meg selv som elitesoldat varte bare noen dager. Og i disse dagene så det virkelig ut til å kunne gå fint. Barna hadde med seg skolebøkene hjem. Gjorde matteoppgaver med blyant og viskelær. Leste i bøker. Skrev ned svar i hefter der vi kunne sette en strek under skrivefeilene.

            Men hjemmeskolen vedvarte og arbeidsdagene ble kortere samtidig som arbeidsmengden økte og innleveringsfrister kom nærmere. Snart ble også ble hjemmelærer-rollen vanskeligere. Etter hvert skulle ikke barna lenger gjøre oppgavene i skolebøkene, men heller logge seg inn på elevportaler og skoleverkets sider, skaffe seg tilgang til elektroniske utgaver av læreverket, logge på Teams, ha virtuelle møter og gjøre matteoppgaver på Salaby. Og ingen passord fungerte. Ingen lenker åpnet seg på rett måte i nettleseren. Rollen som hjemmelærer fikk en utvidet stillingsbeskrivelse som også innbefattet ansvar for informasjonsteknologi og support. Innleveringer på delte PowerPoint-presentasjoner. Skysynkronisering av «1+1» og «2+2» og «Hva gjør hjertet?»

Hjertet pumper blodet rundt i kroppen – i stadig snevrere blodårer. Kortisolnivået mitt steg for hvert feilstavet passord og døde lenke på skolesidene, og det steg ytterligere i kakofonien som oppstår når to barn gjør interaktive oppgaver som, i et forsøk på motivasjon til læring, etterligner faktiske mobilspills lysende audiovisuelle stjerneskuddblinkende påvirkning på hjernens belønningssenter, en virkning som mest av alt skar seg inn i mitt eget senter for registrering av smerte. Jeg var kanskje hjemme og underviste i grunnleggende naturvitenskap, men hodet mitt fløy 300 kilometer i timen mot en krig jeg visste jeg ville tape. Og kroppen min ble tynget ned av hysterisk støy og frister som rullet mot meg i samme hastighet som teknologien sviktet i alle de løsningene som skulle gjøre hjemmelivet effektivt og mulig.

Men jeg holdt det inni meg. For nå visste jeg at dette var en ventetid – en venten i vilt håp om at det hele skulle forandre seg, at skolene skulle åpne: en desperat gledens venting.

            Og ikke bare det. Situasjonen vi befant oss i var en avgjørende tid i familielivet. Slik Mor Solberg skulle sørge for nasjonen, skulle foreldrene sørge for familien. Vi skulle ta vare på hverandre. Utvise ro, verdighet og tålmodighet. Offervilje.

            Men jeg er jo selv et medgangsbarn, og offerviljen strekker seg bare til et visst punkt. Og selv om jeg kanskje da har gravd dypt i min sjel for å hente frem mine siste reserver, har jeg vel bare så vidt skrapet i overflaten sammenlignet med andre.

Og det var mindre heldig for denne perioden er barnas krise, deres mulighet til å bli en generasjon som tvinges ut av medgangstiden. De skulle overleve vår tids Spanskesyke og middelalderpest, og når de kommer til skoletimen der norsklæreren sier de bevingede ord: «Det kom et skip til Bjørgvin i 1346», så vil de kunne trekke paralleller til sitt eget liv, en parallell vi aldri har kunnet trekke. For de var der tidlig i livet, store nok til å huske. Og når de da også skal minnes sin far, så kunne det ha vært et minne om den tapre elitesoldaten, noe det jo var. til det virkelig gjaldt. Da trådde også sannheten frem – i all sin overtydelighet – i form av en bagett med smør og ost.

            Det foregikk slik:

            Vekkerklokken ringer. Jeg står opp, tar på meg klærne som ligger på gulvet, unngår morgenstell. Vekker Live, som sover fordi hun vet at dagen begynner med hjemmeskole, vekker min kone, som har migrene og må få sove uforstyrret videre, lager kaffe, roper ned i tv-stuen – der Olav sitter med Fortnite, som han får lov til å spille om morgenen fordi det er unntakstilstand: Skole og frokost om ti minutter.

            Tretti minutter senere er det som om ingenting har skjedd. Live ligger fortsatt og sover, Olav sitter fortsatt foran TV. Det eneste som har beveget seg fremover er klokken. Og den er jeg også uhyre oppmerksom på, fordi klokken 13.00 har jeg en innleveringsfrist på en søknad, og søknaden er ennå ikke ferdig og det er avgjørende at jeg får det jeg søker om, og jeg er nødt til å jobbe med søknaden på samme tid som jeg hjelper barna i gang med hjemmeskolen. Men tiden forsvinner.

Ti minutter senere sitter to barn hver sin side av kjøkkenbordet med hver sin laptop foran seg. Live gråter. Hun er blitt revet opp og kjeftet ned til spisebordet og skolen. Olav har snurpet igjen munnen og titter ned på datamaskinen, som ligger lukket foran ham. Han svarer ikke når jeg forteller ham hva han skal gjøre: Logge inn på skoleportalen, logge inn på Teams, logge inn og skrive «hei» i chatterommet for klassen, logge inn på Brettboka og lese side 19–22 om fordøyelsessystemet, deretter svare på spørsmålene i en PowerPoint som skal deles med klasseforstanderen.

Grunnen til at Olav ignorerer beskjeden er naturligvis at jeg ikke utholdt å vente til han var ferdig med runden i tv-spillet og avsluttet spillet omtrent på samme tid som han så for seg at han ville vinne. Begge barna har hver sin skål med sjokoladefrokostblanding, men den har stått på bordet så lenge at når Live, etter en kraftanstrengelse tørker tårene og smaker, begynner hun å gråte igjen fordi frokostblandingen er blitt myk og vassen av melk. Det gir Olav noe håndfast å bebreide meg for i situasjonen han mot sin vilje befinner seg i. Han smaker erklærer frokosten for uspiselig. Midt i bebreidelsene er det ingen av dem som hører meg når jeg instruerer Live i hva hun skal gjøre. Jeg har allerede ventet opp kvoten for dagen og kjenner raseriet vokse.

Men jeg er en elitesoldat – dette utholder jeg – og jeg skal ved eksempel vise hvordan vi forholder oss i denne avgjørende perioden i livet – barna skal huske tilbake på dette som en tid der vi vokste sammen, der familieverdier ble etablert en gang for alle. Og jeg tar skålene med frokostblanding, heller melken i vasken og skraper de bløte bitene ned i søppelbøtten. Serverer to nye skåler med sprø sjokoladeflak, setter skålene på bordet og spør hvorfor ingen er i gang med arbeidet. Før noen rekker å svare har blikket mitt glidd over til min egen skjerm der søknadsskjemaet når truer med å logge meg ut på grunn av inaktivitet. Det er en potensiell krise, for jeg stoler ikke på at skjemaet lagrer det jeg skriver, og hvis nettsiden logger meg ut vil dagens arbeid gå tapt. Jeg begynner å skrive der jeg markøren blinker.

Live brøler av raseri:

«Pappa. Pappa! Hvorfor svarer du ikke? Hva skal jeg gjøre?»

«Jeg sa jo det.»

«Nei, det har du ikke sagt.»

«Du hørte vel ikke etter, da. Bare klagde over frokostblandingen.»

«Men den var helt klissete. Det var ikke min skyld.»

«Vil du vite hva du skal gjøre? Du skal lese side …»

«Jeg kommer ikke inn i chatten», avbryter Olav.

«Bruker du Firefox? Du må bruke Firefox. Explorer fungerer ikke.»

«Men hva er passordet?»

«Det kan vel du?»

Live avbryter: «Pappa! Du skulle si hva jeg skulle gjøre!»

«Ja, jeg har det her, du skal lese … Nei, vent. Du skal også logge deg inn på Elevportalen. Salaby.»

«Jess. Salaby.»

«Da må du bruke øreklokker. Jeg orker ikke høre på den lyden.»

«Skulle du hjelpe meg, eller?» spør Olav.

«Hva var problemet?»

«Hallo! Passordet fungerer ikke.»

«Bruker du Firefox?»

«Jeg bruker… Hei! Det der er mine øreklokker. Pappa! Hun får ikke bruke mine øreklokker, hun bare ødelegger dem.»

«Jeg tror det går bra, Olav. Bare la henne bruke dem. Det er bedre enn at vi må høre på lyden av alle innbyggerne i Salaby.»

«Får hun være på Salaby? Det er urettferdig. Jeg vil også være på Salaby.»

«Du får sikkert være på Salaby du også, men i denne økten er det lesing om hjertet.»

«Men det funker jo ikke, kan jeg ikke bare være på Salaby i stedet?»

«Jeg skal hjelpe deg å logge inn. Bare vent litt, jeg må finne instruksjonen for å komme inn på Brettboka. Var det ikke et eget passord der?»

«Har jeg Salby senere?»

«Vent litt, sa jeg! Jeg skal finne timeplanen, men nå prøver jeg å finne tilgangen til brettboka, sånn at du får gjort det du faktisk skal gjøre.»

Live: «Pappa! Nå svarer du ikke igjen. Det er ikke noe lyd i øreklokkene.»

Tårene fyller seg opp i øynene hennes.

«Du må plugge i ledningen, Live.»

«Skulle ikke du hjelpe meg å logge inn?» spør Olav.

«Nå må jeg gjøre en ting av gangen her. Først var det Brettboka.»

«Jeg må jo uansett være logget inn for å bruke Brettboka», sier Olav.

Live: «Pappa, det er feil oppgave, dette har jeg gjort før.»

«Du trenger ikke skrike, Live. Ta av deg øreklokkene før du snakker.»

«Men jeg har gjort det før, sier jeg jo.»

«Ja, da. Jeg skal hjelpe deg.»

Hvis du ikke foretar deg noe i løpet av 60 sekunder vil du bli logget ut av skjemaet.

Jeg hamrer ned en setning i søknadsskjemet.

«Jeg liker ikke denne frokostblandingen», sier Olav. «Kan jeg få en bagett i stedet? Med smør og ost.»

«Du spiste jo den frokostblandingen i går.»

«Den er ikke noe god.»

«Nei, jeg kaster ikke mat bare fordi du vil ha noe annet. Den er ikke vond.»

«Da gidder jeg ikke å gjøre noen ting.»

Live: «Pappa, kan jeg også få en bagett?»

Olav: «Du hjelper meg jo aldri!»

Jeg må ha en pause og kan like gjerne lage en bagett.

«Her er bagetten. Nå skal jeg ikke høre et ord mer om maten. Det blir ikke noe annet før lunsj.»

«Jess, jeg kom inn på Salaby. Det virket», sier Olav.

«Men du skal ikke på Salaby nå, du skal lese på Brettboka.»

Live hopper ned fra stolen og går mot Olav for å se hvor langt han er kommet i spillet på Salaby. Øreklokkene er fortsatt koblet i laptopen, og på vei bort mot Olav trekker hun maskinen etter seg, så den velter skålen med frokostblanding. Melken renner ned i kassen med tegnesaker og hvite ark som står på gulvet. Like etter strammer ledningen seg for mye og river øreklokkene av hodet hennes. De faller i gulvet.

«Det var det jeg sa! Hun ødelegger dem!» roper Olav.

I samme øyeblikk som Live mister øreklokkene, hører hun også støyen fra katastrofen bak seg, hun snur seg for å se hva som skjer og da øyner Olav sjansen til hevn. Han slår henne i skulderen.

«Hei!» roper jeg. «Det er ikke greit.»

Det var ikke hardt. Men handling er handling. Live bråsnur igjen. Løper opp til mamma, som ikke skal forstyrres.

Jeg titter ned på min egen skjerm. Du er logget ut grunnet inaktivitet. Bruk menyen for å logge deg inn igjen.

«Jeg sa smør og ost, ikke skinke», sier Olav.

«Hæ?»

«Du vet at jeg ikke liker skinke.»

Stolen velter bak meg. Jeg river til meg bagetten fra tallerkenen. Virkelig knuser den mellom fingrene, kjenner hvordan den myke hveten klumper seg sammen og smøret og osten og skinken tyter ut fra grepet. Kroppen dirrer i et sakte oppbygd klimaks som får sin forløsning i det jeg tar sats, hopper opp i luften og med et brøl kyler jeg bagetten gjennom rommet. Det spruter smuler, fett og glinsende ost i det frokosten treffer veggen.

Olav blir stille. Blikkene våre møtes. Han kaster seg rundt. Løper opp til mamma. Som ikke skal forstyrres.

Jeg trodde at jeg ventet på at samfunnet skulle åpne igjen. At skolen skulle åpne. At hverdagen skulle bli noe i nærheten av hva den var. Men det var dette jeg hadde ventet på.

Dette forløsende øyeblikket som avslørte hvem jeg trodde jeg var og hvem jeg virkelig var.

Dette øyeblikket som vil stå igjen i barnas minne om vår moderne tids første pandemi.

Og jeg bøyer hodet mot gulvet.

Mot smulene.

Siden Eva plukket eplet fra greinen, og mennesket fikk kunnskap om godt og vondt – og vi med ett ble dødelige og nakne, og skammet oss – har vi lengtet etter den originale frelsen: menneskets tilstand i Paradis.

Den tilstanden har jeg sjelden vært lengre unna. I Paradis var det aldri behov for tilgivelse, for der eksisterte bare tilværelse. Livet var evig, og i et slikt perspektiv blir det å vente – eller vår dydsmessige omskriving av ordet, tålmodighet, blottet for enhver mening. I Paradis venter man ikke på noe, for det gir rom for følelser som ikke eksisterer der: Det er for vanskelig å sette pris på dem man har ventet for lenge på.

Jeg ventet på skolestart og fikk selverkjennelsen. Selverkjennelse er nødvendig for selvransakelsens skyld, og selvransakelse kan, og kanskje bør, føre til konkret handling. For min del var den konkrete handlingen også åpenbar. Jeg måtte si unnskyld.

Men jeg måtte først rydde opp.

Sakte.

Og for hver smule, hver ostebit og stripe av smør falt jeg mer og mer til ro. Vel ikke en udelt positiv ro, det var en mer en hvilen i skam, men like fullt en hvilen fordi jeg visste at jeg kunne rette opp i skaden og gjenopprette orden. Så da alle bevis omhyggelig var fjernet fra gulv, vegger og tak, tok jeg det første skrittet opp trappen. Mot mamma, som ikke skulle forstyrres.

Det var ingen vei utenom. Jeg la fram min uforbeholdne unnskyldning – uten forsøk på å legge inn et «men» eller kreve at også Live og Olav i fremtiden måtte bidra for å forhindre at slike situasjoner igjen skulle oppstå – altså mest av alt en jevn fordeling av skyld – noe mine unnskyldninger som regel er.

Og med det nådde vi også et slags terminalpunkt i familiens venten på en hverdag slik vi kjente den. Vi var jo vant med å se hverandre forholdsvis lite. Være fra hverandre i skole og jobb og skolefritidsordning og treninger og fritidsaktiviteter for både voksne og barn. Det var mest av alt i helgene at vi hadde tid sammen, en tid som selv ikke da var preget av ekstatisk savn og takknemlighet for fellesskapet. Karantene, hjemmekontor og hjemmeskole – og fravær av alt annet – tvang oss sammen som aldri før.

Og vi kolliderte i vårt nærvær; det tvang frem terminalpunktet der hodet ble skilt fra kroppen. En ubehagelig prosess til det hele er overstått. Da er det også befriende. Seleksjonen er fullbyrdet. Den bortgjemte dynegrøten er dratt frem i lyset. Den ulmende selvbeherskelsen har tatt fyr – men så er også flammene er slukket. Og som i skogen er brannens nærvær kilden til fornyelse – og familiens venten gikk over i en ny venten: en kollektive venten i håp om at neste korsvei, der ute eller her hjemme, skal gå oss forbi.