Avstand og nærhet

Essay av Nicolai Houm

 

 

 

Jeg leser i The Washington Post om en kvinne fra San Diego som gladelig ville betalt 50 dollar for en klem. Hun er intervjuet i en artikkel om savn av berøring og nærhet under koronakrisen. Hun heter Karina og har en katt ved navn Tobias. Tobias legger seg av og til inntil henne og suger til seg varmen hennes, som hun sier. Hun forteller til journalisten at det hun skulle ønske, var at Tobias kunne ta på henne med en pote og si: ”Hvordan har du det?”

Karina har nylig blitt singel. Jeg deler Karinas skjebne. Jeg kunne også tenkt meg å ha en omtenksom, snakkende katt. Jeg grubler mye på hva jeg skal gjøre i sommerferien.

Før ordet singel fantes i det norske språk, kalte man det enslig. Men merkelappene er ikke helt synonyme. Du er singel på byen, som gjest i et bryllup, i et middagsselskap, i butikken (i visse butikker med egen singel-kurv, om du vil). Når du er hjemme i en tom leilighet en regnvåt søndag kveld og leser aviser på nettet, er du enslig.

Denne vårdagen dør koronaoffer nummer 229 i Norge. I følge VG har Folkehelseinstituttet varslet om dødsfallet, men uten å oppgi mer informasjon. Jeg kjente ikke denne personen. Jeg vet mindre om den avdøde enn jeg vet om Karina fra San Diego. Karina er femti og savner å klemme. Ifølge The Washington Post skrev hun engang en kjærlighetsroman i tre deler. Hun har begynt å utforske sexting. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg se for meg Karina. Hun sitter ved et mellomstort, hvitt skrivebord og jobber med de første sidene i en oppfølger til kjærlighetsromanen. Tobias slumrer i en varm, californisk solstråle ved siden av skrivemaskinen (jeg vet ikke hvorfor min indre Karina ikke har pc). Tobias dreier så vidt på det ene øre idet mobilen til Karina vibrerer på skrivebordet. Det er en melding med seksuelt innhold, ikke uønsket, tvert imot, den kommer som svar på en eksplisitt melding hun selv sendte noen minutter tidligere, men idet hun plukker opp telefonen og leser de første linjene, rett før hun oppfylles av en kriblende, forbudt fornemmelse, farer en setning gjennom hodet hennes: Jeg skulle ønske du heller spurte hvordan jeg har det.

Jeg sliter i det hele tatt med å ta inn over meg de 229 dødsfallene i Norge. Min avstand til alvoret synes ikke å minske proporsjonalt med avstanden til viruset. Fremmedhetsfølelsen jeg opplevde da det dreide seg om et lokalt utbrudd i Hubei-provins i Kina, er der ennå. Det er bare skammen over mangelen på engasjement som vokser i takt med pandemien.

Jeg husker som regel å sprite hendene før jeg kjøper dagligvarer. Kontoret er forlengst flyttet hjem. Jeg har installert Skype for business og lært hvordan man aktiverer og deaktiverer et headset. Jeg unngår å berøre overflater i det offentlige rom og stikker hendene i lomma når jeg en sjelden gang hilser på folk. Men viruset er usynlig, og jeg kjenner ingen som er rammet. Det føles som å gå en fredelig kveldstur, men gang på gang måtte snu seg brått om, bare i tilfelle det skulle stå en overfallsmann der.

Andre ganger føles de personlige smittevernstiltakene som ritualer. Jeg utfører dem lik en troende, som om handlingene har symbolsk innhold. Som i en religion er bakteppet dødsens alvor. Jeg blir fortalt at min solidaritet kan redde andres liv. Selv er jeg ikke i noen risikogruppe. Jeg er ikke redd. Men jeg må gå disse store buene rundt medmennesker fordi jeg bryr meg om dem, eller bryr meg om de ansiktsløse, eldre slektningene deres. Likeledes må jeg la være å besøke min egen mor og far. For ikke å utsette dem for fare, må jeg utsette dem for isolasjon. Jeg kan ikke la dem treffe barnebarnet. Jeg kan ikke hjelpe far med å reparere taket på carporten. Jeg kan ikke gi mor en klem. Hun kan ikke klemme meg.

”En klem jorder deg,” sier Karina til The Washington Post. ”En klem er fysisk og følelsesmessig varme.”

Når vi klemmer, produserer hjernen oksytocin. Det er det samme molekylet som sørger for sammentrekninger i livmorhalsen hos fødende kvinner og senere får morsmelken til å begynne å renne. Den britiske fysiologen Sir Henry Dale navnga hormonet i 1906, etter å ha hentet det ut av en kvinnes nevrohypofyse og pumpet det inn i en gravid katt som straks fikk rier. Oksytocin er avledet av de greske ordene for ”rask” og ”fødsel”.

I nyere tid har man oppdaget at oksytocin opptrer hos begge kjønn, og i en rekke sammenhenger. Når vi berører hverandre, virker oksytocin som en nevrotransmitter i sentralnervesystemet, hos så vel kvinner som menn.

Hva gjør så oksytocin med oss?

Tja, hvor skal man begynne?

Forskning tyder på at stoffet bidrar til å knytte mor og barn sammen, og knytte familier sammen, og knytte mennesker sammen med kjæledyrene deres. Oksytocin kan tenkes å være en forutsetning for monogami. Ting tyder på at det er en faktor i inngruppe-tenkning, men også sjenerøsitet. I undersøkelser av autister mener man å se at oksytocin bedrer evnen til å tolke andres mimikk. Oksytosin ser ut til å være viktig for utviklingen av tillitt. Det antas å øke empati. Det demper angst, depresjon og stress. Det fremkaller tilfredshet og ro.  

Det er ikke uten grunn at oksytocin har fått betegnelsen kjærlighetshormonet på folkemunn. Den amerikanske nevroøkonomen Paul J. Zak har innført enda et kjælenavn: moralmolekylet. Etter å ha gjennomført flere internasjonale studier, hevder Zak at mennesker som opplever tillit fra andre, får et rush av oksytosin, som igjen får dem til å gjengjelde tilliten. Ifølge Zak blir forsøkspersoner 50 prosent mer villige til å skjenke penger til veldedighet hvis de får tilført oksytocin ved hjelp av en nesespray. Viljen til å inngå i tillitsbaserte økonomiske transaksjoner øker visstnok med 80 prosent. Videre hevder han, etter å ha testet tusenvis av mennesker, at fem prosent av befolkningen ikke uten videre lar seg stimulere til å produsere oksytocin.

”Hvis det er penger på bordet, rasker de til seg alt,” sier Zak i en Ted Talks-seanse. ”Dette er folk du ikke har lyst til å ta en øl med. I laboratoriet mitt har vi en egen vitenskapelig term for disse menneskene,” fortsetter han. ”Vi kaller dem drittsekker.”

Paul J. Zaks funn er omdiskuterte, presentasjonen er mildt sagt populærvitenskapelig, men det er liten tvil om at det er en sammenheng mellom oksytocin og dannelsen av viktige bånd mellom mennesker. Og at det er en klar forbindelse mellom oksytocin og velvære. Zak kaller seg spøkefullt for Dr. Love.

”Her er resepten fra Dr. Love …” sier han. For å frigjøre mer oksytocin, for å bli et lykkeligere menneske. ”Dr. Love anbefaler åtte klemmer om dagen.”

Jeg har ikke tilgang til åtte klemmer om dagen. Jeg har en sekstenåring hjemme hos meg annenhver uke. Det er begrenset hvor mye en sekstenåring klemmer.

 

 

Jeg begynner å trene annenhver dag. Mest for å se andre mennesker, men også for å kjenne at jeg har et fysisk legeme. Treningsanlegget i Drammen park er åpent. Ikke noe sperrebånd som i andre kommuner, ingen nyhetssaker om uansvarlig mennesker som sniker seg inn for å mosjonere. Jeg vasker hendene før og etter, og prøver å huske ikke å ta meg til ansiktet. Vi er mange i parken, jeg er som regel den eneste etnisk norske. I selve treningsanlegget er jeg alene. En gang, mens jeg gjør beinløft på det kjølige tartandekket, stryker en politibil sakte forbi på gangveien. På basketballbanen øker avstanden brått mellom spillerne. De som står i ring og røyker ved huskestativet tar alle et diskret skritt tilbake. Politibilen er som et rovdyr i bakvendtland, ved synet av den går flokken i oppløsning.

En annen gang ruller en liten rød varebil fra en pizzakjede inn på gangstien. Sjåføren stiger ut, lukker opp dørene til varerommet og roper ut ”gratis pizza”. Alt er unormalt, og dermed ingenting. Vi stimler ikke rundt bilen, men smetter bort én og én, som lysskye rotter. Trygt tilbake igjen i skyggene, smiler vi til hverandre og spiser. Barn, ungdom, foreldre og noen besteforeldre. Jeg er kommet inn til skorpen på den andre biten innen det slår meg at gesten fra pizzakjeden er en smittervernsblunder. En ambulerende buffet uten håndvask. Men det er også det nærmeste jeg har kommet en familiemiddag på lenge.  

Jeg går til og fra parken, enda jeg gjerne skulle løpt. Nye konfliktlinjer er i emning. Mellom turgåere og joggere. Hytteeiere og de som ikke har hytte. De som vil ha barna i barnehagen og de som mener det er uansvarlig. Det går rykter om at folk med asiatisk utseende som har gått tur langs Drammenselva har fått slengt ukvemsord etter seg og blitt bedt om å dra hjem til Kina.

En gang jeg trener ser jeg i øyekroken at noen etteraper meg. Jeg kikker til siden og ser en liten, smilende gutt på fem-seks år. Han ser på meg mens han tar små, famlende pushups i min takt. Stangen han bruker er koplet til min, men den er lang nok til at den spontane fellestreningen foreløpig er i henhold til enmetersregelen. Gutten pruster karslig for hver pushup. Mot slutten av serien dukker faren opp og sier på gebrokken norsk at gutten må flytte seg.

”Mannen vil trene alene,” sier han.

”Det går bra,” sier jeg.

Jeg går over til knebøy, og gutten følger etter. Han stiller seg en barnemeter fra meg, og jeg må ta et diskret hopp til siden.

”Jeg kan ikke komme nær deg,” sier gutten. ”Fordi det er korona.”

”Jeg vet det.”

Så flytter han seg likevel nærmere. Faren svinser rundt oss og gjentar overfor sønnen at han må la meg være i fred. Gutten hører ikke etter. Han er langt inne i leken. Jeg kunne avsluttet treningsøkten og gått, men får meg ikke til å gjøre det. Jeg er redd de skal tro jeg tenker på dem som smittebærere. Jeg vil ikke at den ene hvite, middelaldrende mannen de møter i Drammen park denne våren skal virke avvisende eller fordomsfull. Det er en uforholdsmessig komplisert sosial situasjon med tanke på at det begynte som en lek. Jeg regner med at faren opplever noe av det samme. Han stiller seg et stykke unna og ser en annen vei til vi er ferdige med knebøyene.

 

 

Det finnes folk som studerer avstanden mellom mennesker. Det er et eget felt innenfor sosialantropologien som heter proxemics. Foregangsmannen innenfor proxemics – nei, fyren som rett og slett skapte feltet – het Edward T. Hall. Han ble født i Missouri i 1914, døde i 2004 i en alder av 95 år, og viet store deler av sitt liv til å forske på forholdet vårt til hverandre i den romlig dimensjonen. På bilder ser Hall ut som en som bryr seg om mellommenneskelige relasjoner; han er smilende, sølvhåret, iblant med alpelue. Grunnlaget for sine banebrytende teorier la han under andre verdenskrig, da han tjenestegjorde i både Europa og Asia, og noe av det som vekket oppsikt da han gjorde teoriene kjent på 60-tallet, blant annet med boken The Hidden Dimension, var viljen til å se ulike kulturer opp mot hverandre framfor å undersøke én av gangen.

Proxemics kan defineres som studiet av avstand og nærhet som en form for kommunikasjon. Det handler om hva vi sier til hverandre, uten ord, med hvordan vi plasserer oss i forhold til hverandre. Og hvordan det igjen påvirker organiseringen av rommet, enten det er snakk om et soverom, et konferanserom, det offentlig rom, en storby eller en mongolsk steppe.

I dag er Halls lære så innarbeidet at hvis noen sier ordet ”intimsone” ser de fleste umiddelbart for seg en sirkel, en boble eller kanskje en auraliknende sak med omtrent samme diameter som en rockering. En grafisk framstilling av Halls menneskelige avstander ser ut som en liten planet med ringer. Planeten er mennesket, omgitt av fire sirkler som blir gradvis større. Den innerste er nettopp intimsonen, eller den intime avstanden. Hall fant, ikke overraskende, at folk som bor i områder med høy befolkningstetthet ikke forventer å få like mye plass for seg selv, som folk som bor i områder med lav befolkningstetthet. Men målene for mellommenneskelige avstander er mer eller mindre de samme i USA og Skandinavia. Den intime avstanden strekker seg fra nesetippen og 46 centimeter utover og brukes helst til kos, berøring og hvisking. Den personlige avstanden er fra 46 centimeter til 122 centimeter, her er gjerne venner og familie velkomne. Den sosiale avstanden utgjør neste ring, den stopper ved 3,7 meter og er til for bekjente. Utenfor det ligger den offentlig avstanden, som naturlig nok egner seg til offentlig framføring, enten det dreier seg om taler eller teater.

Hvor tett inn på meg jeg slipper et annet menneske, avhenger av forholdet jeg har til denne personen. Det samme gjelder hvor nærme jeg selv føler det er riktig å gå. Hvis disse grensene krenkes, føler vi ubehag. Ifølge Hall regulerer vi avstanden uten å tenke over det, gjennom å observere subtile tegn fra motparten.

Når jeg synes at noen står for tett, eller oppfatter at noen synes jeg står for tett, er det ikke en kjennskap til Halls definerte avstander som får meg til å reagere. Det er ikke proxemitykunnskap som får meg til rygge, eller lukke munnen, eller legge armene i kors, eller føle at jeg vil flykte eller synke i bakken. Man antar snarere at det er amygdala, hjernens sosiale senter, ettersom man har observert at både aper og mennesker med skadet amygdala ikke forholder seg til disse avstandene, og ikke reagerer normalt på grenseoverskridelser.

Jeg lurer på hva som skjer med proxemity under en pandemi. Hva gjør det med oss at vi må vokte våre usynlige grenser som om det gjelder livet? Når vi ikke kan slippe en fremmed inn i den personlige sirkelen for å håndhilse. Når vi for enhver pris må unngå å dulte borti noen på bussen, og ikke lenger kan rope inn i noens øre på et utsted. Hvordan takler vi det å ekskludere nære familiemedlemmer fra sirkelen der de hører hjemme? Hvordan påvirker det oss at det å komme for nærme ikke lenger forbindes med ubehag, men kanskje dødsfrykt? Hva gjør det med menneskesynet vårt?

Svaret på det siste spørsmålet er kanskje å finne i en heis. Vi må i så fall tilbake til den gang vi tok heis, og ikke vegret oss for å gå inn i heisen selv om den var stappfull av fremmede. Da vi sto så tett at vi måtte holde pusten for ikke å inhalere ukjente menneskers hvitløksånde. Hvordan løste vi det voldsomme bruddet som heisen innebar, da de fire sirklene imploderte og ble til en ørliten nukleus der tiden gikk saktere og tvangstankene blomstret?

Ifølge den amerikanske psykologen Robert Sommer gjorde vi det ved å umenneskeliggjøre hverandre. Sommer hevder at vi tilpasser oss slike situasjoner ved å betrakte de fremmede som trenger seg inn i vår personlige, eller til og med intime sfære, ikke som individer, ikke som mennesker engang, men som noe annet. Sommers teori virker drøy. Men når jeg tenker over det … man møter aldri noens blikk i en heis. Man unngår det for enhver pris.

 

 

Jeg går på Magasinet for å kjøpe en vinterjakke på salg. Det er et kronglete og umoderne kjøpesenter i Drammen sentrum. På vei mot rulletrappen må jeg passere et titalls mennesker, de fleste går i motsatt retning. Nei, jeg ser ingen i øynene. Jeg prøver å forutse hvilken vei alle skal ta, slik at jeg kan manøvrere meg rundt dem med god margin. Da jeg spilte hockey en kort stund som tenåring, fikk jeg lære at man må følge med på hoftene, de avslører alltid hvor noen er på vei. Jeg har ikke for vane å sneie borti folk. Jeg er heller ikke den typen mann som insisterer på å gå bredskuldret rett fram, som om hvert møte var en ridderduell. Men det å demonstrativt unnvike mennesker er fremmed for meg. Det utløser to følelser samtidig: Jeg føler meg skitten og jeg er bekymret for at folk skal tro at jeg synes de er skitne. På vei opp rulletrappen, der det nå bare er én fil – kun stående, ikke gående – innser jeg at jeg savner de plutselige hoppene mellom Halls sirkler. Å bevege seg i det offentlig rom pleide å innebære at man i noen sekunder brått befant seg i feil sirkel. Nå og da kjente man lukten av en annens deodorant eller fikk noens handlepose i siden. Det var en påminnelse om at man lever og at andre lever.     

På vei ut av senteret må jeg gjennom en kort, innsnevret korridor før jeg kommer til dørene. En sykelig overvektig mann er på vei gjennom den samme slusen i lavt tempo. Jeg synes gangen virker bred nok til at jeg kan passere uten problemer. Han er ikke av samme oppfatning. Jeg skvetter til idet han brøler. Det er knapt ord, mer drønnende, gutturale rop. Lyden av et menneske som virkelig er forbannet. Eller redd. Jeg er egentlig ute av døren før jeg rekker å oppfatte hva som skjedde, det er som når du hører tuting i trafikken, og det tar noen sekunder før du skjønner at det er du som har gjort noe klanderverdig.

På veien hjem over Bybrua går jeg med lange, bestemte skritt.

”Faen,” sier jeg til meg selv. ”Det er ikke min skyld at du er for stor selv for et føkkings kjøpesenter.”

Innen jeg har nådd den andre bredden er jeg mest lei meg. Og skamfull over mitt eget sinne. Jeg er som den navnløse hovedperson i Sult idet han går i hælene på tiggeren og kjenner på hatet. 

Til slutt, da jeg kommer innenfor døren hjemme, tenker jeg at opptrinnet ikke er viktig. Jeg kjenner ikke mannen. Nå er han bare en figur i anekdote jeg kan fortelle til venner og kollegaer (via telefon eller Skype). Nå er han ikke et menneske.

Jeg kommer over flere artikler om sinne og korona. Det står at det er naturlig å føle sinne under koronaepidemien. Man skal ikke tenke at man er unormal hvis man føler sinne. Mange er sinte. Ofte vet de ikke hvorfor. En ekspert uttaler at raseri er tuppen av et isfjell, under overflaten er et berg av frykt, tap og usikkerhet. En annen ekspert opplyser om at mangelen på kontakt med andre mennesker kan føre til sinne.

Jeg blir sint når jeg tenker på sommerferien. Så lenge jeg jobber går det sånn passe greit. Men når ferien kommer … Skal jeg sitte her i en kokhet leilighet og stirre i veggen? Liste meg langs hyllene på Kiwi et par ganger i uken? Eller skal jeg dra på Norges-ferie? Kjøre rundt alene i en Toyota uten DAB-radio og sjekke om severdighetene virkelig er verdt å se. Alle overnattingsteder er sikkert fullbooket allerede.

En av utfordringene med en dødelig pandemi er relativiteten. Mens jeg synes synd på meg selv fordi sommerferien ikke blir som tenkt, står India overfor den største interne folkevandringen siden 1947 som følge av korona. Jeg opplever det som en belastning å bli utskjelt på et kjøpesenter, andre kjemper for livet. Jeg savner en klem. Hundre tusener har dødd.

 

 

Dr. Love sier i sin Ted Talk at bruken av sosiale medier også kan gi en dose av oksytocin. Da han gjennomførte et eksperiment med de ansatte i Koreas statseide kringkastingsselskap, oppdaget han en 150 prosent økning i oksytocin hos en ung mann som satt og chattet.

Jeg skriver rekordmange meldinger. Fyrer dem av i alle retning, som hagl. Jeg kontakter folk jeg ikke har hørt fra på årevis. Etter hvert setter jeg opp en liste over venner og bekjente i notatfunksjonen på mobilen. Jeg rangerer dem etter ulike kriterier som endrer seg etter humøret mitt: hvor nær jeg føler at jeg står dem, hvor lenge jeg har kjent dem, hvor gode de er til å holde kontakt. Hvis jeg får en hjertelig respons på en melding, må vedkommende flyttes oppover i rangeringen, eller over i en annen gruppe. Ikke bare er prosjektet stusselig, men det flyter ut.

Det er synd Edward T. Hall ikke rakk å oppleve sosiale medier. Kanskje han hadde måttet revurdere hva avstand er.

 

 

En italiensk familie handler på Kiwi Strømsø. Mor, far og to barn. De snakker høyt på italiensk mens de går mellom hyllene og fyller handlevognen. Jeg ser at de andre kundene trekker seg ekstra langt unna, den skjenende gangen og de brå retningsforandringene er utilslørte.

I butikken synes jeg ofte det prikker i ansiktet. I trengselen ved panteautomaten eller når jeg plukker tomater i løsvekt. Jeg vet ikke hva jeg innbiller meg at det skyldes. Spyttdråper? Virus? Hvis du stiller opp 8000 koronavirus på en rekke, blir rekken 1 millimeter lang. Noen ganger opplever jeg en sterk uvirkelighetsfølelse.  

 

 

Jeg møter venner på Skype og drikker øl. Møter i gåseøyne. Folk forteller om hva de driver med. Stort sett ingenting. Flere har det mye verre enn meg. En har måttet flyttet hjem til foreldrene på grunn av økonomiske vanskeligheter. En annen tar seg av en multihandikappet søster med luftveisproblemer – ordet risikogruppe virker knapt dekkende. Når vi ikke har noe å snakke om lenger, tuller vi med tilleggsfunksjonene i videokonferanse-appen. Vi sender rare emojis. Vi finner en knapp som gjør at vi kan kaste hverandre ut av møtet. Vi spøker med at vi kanskje er nakne nedentil.

Det slår meg at enkelte av de som gjør mye ut av seg i det virkelige livet, er ganske stillfarne på skjermen. I Psychology Today skriver psykolog Jane Adams at pandemien muligens er mer utfordrende for ekstroverte enn for introverte. Adams er kjent for sine betraktninger rundt boundary styles. Hun er opptatt av hvordan vi mennesker har individuelle måter å verne om grensene våre på, enten vi er kjølige eller imøtekommende, sære eller rause. I artikkelen ”Pandemic Proxemics” spør hun seg om noen av de nye tilpasningene kan komme til å vedvare etter pandemien. Vil noen av oss fortsette å holde avstand, selv til våre nærmeste?  

Trumps helserådgiver, Anthony Fauci, mener håndtrykkenes tid bør være over for godt. Håndhilsning er uansett en bakteriebombe. 

”Som samfunn – bare glem håndtrykk,” sier Fauci, som gjengis i Dagbladet.

Da New York Times spurte 511 epidemiloger når de kommer til å begynne å håndhilse eller klemme venner igjen, svarte seks stykker ”aldri”. Det er ikke mer enn 1,17 prosent av de spurte, men det er nok til at jeg blir sint igjen. Jeg er oppvokst i en familie med lav til normal mengde fysisk kontakt. Jeg er blitt beskrevet av en kollega som ”fysisk reservert”. Nå er jeg villig til å stå på barrikadene for klemming. Vi må ha kroppskontakt. Sanseapparatene våre trenger det. Sjelen trenger det. Flokkinstinktet trenger det. Herregud, vi er pattedyr, ikke reptiler som kan sture i hvert sitt hjørne av et herbarium.

Jeg tenker på sommerferien igjen. På grunn av en skjevfordeling tidligere på året, skal datteren min være sammen med moren sin det meste av sommerferien. Det er rett og rimelig. Men jeg får et indre bilde av Toyotaen som står parkert med duggete ruter, på en rasteplass inntil en dyster granskog. Det ligger en voksen mann der inne, blant tomgods og skittentøy. Han ferierer.

Så får jeg en ide.

Jeg skriver en melding til en bekjent som er daglig leder på et lite strandhotell på Vestlandet. Jeg spør om de trenger hjelp i sommer. Jeg har jo tatt et kurs for å bli surfeinstruktør, selv om jeg ikke har praktisert noe særlig.

Send.

Jeg er 45 år gammel og søker på min første sommerjobb. Det virker like fornuftig som alt annet.

 

 

Hvor viktig er nærhet? Da Romanias barnehjemskandale rystet verden på begynnelsen av nittitallet, fikk forskerne en sjelden mulighet til å finne ut av nettopp det. I over tjue år hadde diktatoren Nicolae Ceausescu tvunget fram en befolkningsøkning, utfra tanken om at flere mennesker ville gi økt produksjon. Allerede i 1966 iverksatte han sitt dekret 770, som forbød de fleste aborter, begrenset tilgangen på prevensjonsmidler og påla barnløse en straffeskatt. I 1985 skjerpet han tiltakene ytterligere. Utfallet var en eksplosjonsartet vekst i den unge befolkningen og foreldre som ikke hadde mulighet til å brødfø alle barna sine. Ceausescus løsning het leagane, eller krybbe: barnehjemsinstitusjoner hvor nye generasjoner skulle oppdras til regimetro borgere.

Etter diktatorens fall i 1989 fikk verden et sjokkartet innblikk i leagane-systemet. Bilder av vanskjøttede barnehjemsbarn rullet over tv-skjermene. Barna var underutviklete, apatiske, mange skjelte fordi de ikke hadde hatt noe å fokusere på i de nakne omgivelsene. Noen lå i sprinkelsenger og fektet langsomt med armene, uten kontakt med omverden. Den spartanske standarden på barnehjemmene, i kombinasjon med barnas lave vekst, ledet mange til å tro at de hadde manglet mat og helsestell. Men det skulle vise seg at det stort sett ikke var tilfellet; det var en annen mangel som hadde ødelagt dem fysisk og psykisk. 

I 1994 reiste den amerikanske neurobiologen Mary Carlson og ektemannen, psykiateren Felton Earls, til Romania for å undersøke barnehjemsbarna. Carlson hadde være elev av psykologen Harry Harlow, som er kjent for sine forsøk med å oppfostre aper i total isolasjon. Apene ble enten tatt fra mødrene rett etter fødselen, eller etter to uker. Så måtte de leve alene i to år, før de ble forsøkt forent med andre aper. Apene som aldri hadde opplevd nærhet, var helt ute av stand til å danne relasjoner. Apene som hadde fått noe tid med mødrene, prøvde å nærme seg sine artsfrender, men forsto ikke de sosiale kodene og var overdrevent klengete. Carlson observerte etter hvert mange av de samme trekkene hos de rumenske barnehjemsbarna som hos de isolerte sjimpansene: ”Muttheten, de tomme ansiktsuttrykkene, den sosiale tilbaketrekning, de bisarre bevegelsene”.   

Carlson og Earls bestemte seg for å måle nivået av stresshormonet kortisol hos barnehjemsbarna. Forsøk med rotter hadde vist at berøringsstimuli hemmer kortisolproduksjon. Carlson og Earl fant en kontrollgruppe på et barnehjem i den rumenske byen Iasi. Her var en annen forsker, Joseph Sparling, i gang med et program som skulle gi barna mer menneskelig kontakt. På rumenske barnehjem var standarden 1 voksen per 20 barn, på barnehjemmet i Iasi var forholdet 1 til 4. Mens nivået av stresshormon viste seg å være skyhøyt hos de vanlige barnehjemsbarna, var nivået blant barna i Iasi på linje med det man fant hos rumenske barn som bodde hjemme hos foreldrene. Carlson og Earls oppdaget deretter at forhøyede verdier av stresshormon sammenfalt med dårlige resultater i diverse kognitive og fysiske tester.

Carlson og Earls undersøkelse viste verdien av nærhet, men uten å kunne skille tydelig på de ulike komponentene i nærhet.

I en artikkel i The New Yorker leser jeg om en som har klart det: Tiffany Field, som leder et senter for berøringsforskning ved universitetet i Miami. Hun lot en gruppe eldre få jevnlige besøk med samtaler. En annen gruppe fikk samme tilbud, men med massasje i tillegg. Den siste gruppen opplevde større følelsesmessig og kognitivt utbytte av besøkene. Field har påvist at berøring kan lindre fysisk så vel som psykisk smerte, og at berøring fremmer vekst hos barn.

Ifølge artikkelen i The New Yorker kan berøring blant annet senke blodtrykket, stimulere hippocampus (og dermed også hukommelsen) og trigge ulike hormoner og neuropeptider som er knyttet til positive følelser. Artikkelen forteller om et forsøk som viser at du kan oppfatte en annens sinnsstemning gjennom måten personen berører deg på – selv om vedkommende står bak en gardin.

Det står ingen bak gardinene jeg har måttet kjøpe til hjemmekontoret. Solen har begynt å krype opp over åsen, selv her på skyggesiden av Drammen. Jeg så ikke skriften på skjermen lenger. Gardinkjøpet markerer en annen overgang. Jeg skal slutte å være så mye på telefonen, alle meldinger og googling og posting og scrolling. Jeg skal skrive i stedet.

 

 

Jeg velger meg et format som passer rastløsheten og konsentrasjonsvanskene jeg opplever: tegneserie. Som med treningen, blir jeg raskt monoman. I løpet av noen få uker har jeg skrevet et manus til en 80 siders tegneserie. I tegneseriefortellingen har verden gått under. De siste menneskene lever på et digert luftskip som svever over jordoverflaten. Det er plass til en hel by oppe på luftskipet. En gutt mister hunden sin en gang luftskipet flyr nærme bakken. Den narrative motoren er at han må dra ned til den farlige og forpestede jordoverflaten for å finne hunden. Det første han gjør da han gjenfinner hunden er å klemme den.

 

 

Sommeren kommer. På Stad er det rekordstor tilstrømning av turister. Hotellet der jeg jobber er fullbooket hele juli. Vi er fire surfeinstruktører på heltid. I kafeen selger de opp mot 150 pizzaer per dag – omtrent det samme som de solgte på en uke i fjor. Ingen snakker om korona. Jeg hører ordet korona kun én gang på de først tre dagene: En person nyser, og en annen sier ”korona” i stedet for prosit.

Jeg underviser to grupper med nybegynnere per dag. Opp til 8 i hver gruppe. 16 per dag. 80 i uka. Alle kursdeltakerne har et ansikt og et navn. De har kropper som tilsvarer våtdraktstørrelser, de har ambisjoner, smil, meninger, behov.

I begynnelsen av kurset ber jeg dem legge de store nybegynnerbrettene i vifteformasjon på stranden. De setter seg på brettene og ser på meg. Jeg har plassert dem med ryggen mot havet, slik at de ikke skal bli distrahert.

”Jeg heter Nicolai,” sier jeg. ”Men det er kanskje enklere å rope Nico der ute i bølgene.”

Jeg er blitt Nico, og jeg har gått fra å treffe praktisk talt ingen mennesker, til å gjøre det hele tiden. Jeg har lært meg å huske navn.

Ute i vannet vasser jeg fra person til person. Når jeg dytter dem inn i bølgene kommer jeg uforvarende borti de kalde, bare føttene deres. Føttene til ungkaren fra Norfjordeid, eller den tolv år gamle fotballspilleren fra Trondheim, eller trebarnsmoren fra Bærums Verk. Jeg holder oppsyn som en gjeterhund, teller dem om og om igjen. Særlig de dagene det er store bølger. De titter bort på meg når de er usikre, når de gjør feil, men også når de lykkes i å reise seg. Jeg svarer hele tiden med blikket. Jeg ser deg. Og de ser meg.

Og kollegaene. De virkelige, ikke-virtuelle, ikke-skypende kollegaene. Nesten alle i staben er unge nok til at jeg kunne vært faren deres. Men det gjør meg ingenting. Vi er en liten, lukket gruppe som bor og jobber oppå hverandre, og må forholde oss til smittevernregler som om vi var en kjernefamilie. Vi sover på et trangt loft uten skillevegger. Vi snakker i munnen på hverandre på engelsk, svensk, tysk og norsk. Vi spiller høy musikk klokken ni om morgenen. Vi håndhilser, vi klemmer, vi high-fiver. Vi spiser ved samme bord. Vi mangler lås på dusjdøra. Vi dulter borti hverandre med håndkle rundt livet.

Jeg er for første gang denne våren glad helt inn til beinet. Det føles som om jeg har vært villfaren og alene på en øde, paleolittisk slette, og så endelig funnet tilbake til flokken.